Tidligere var de borgerlige ideologisk og utdanningspolitisk opposisjonelle. Nå ser det ut til at de er varmt enige i det meste. Er det et uttrykk for taktikkeri, eller har de sett det rødgrønne lyset?
Den årlige budsjettdebatten i Kirke-, undervisnings- og forskningskomiteen var sjeldent avklarende på flere måter. For det første har nå de borgerlige, i alle fall midlertidig, avlyst sitt eget alternative utdanningsprosjekt. På de områdene det fortsatt fremmes opposisjonelle tanker, er de fire partiene FrP, H, KrF og V ofte innbyrdes svært uenige.
Den største budsjettuenigheten på utdannings- og forskningsområdet er nå knyttet til budsjettets inntektssida, det at alle de fire borgerlige partiene har lagt inn noe mer penger i sine budsjettalternativ.SV kunne også ha tenkt seg å ha flere penger til disposisjon. Å satse klokt og djervt på danning, utdanning og forskning er riktig å gjøre i enda sterkere grad enn i dag i åra framover. Det er både SVs og den rød-grønne regjeringas ambisjon. Men den økte satsinga må foregå innenfor ei edruelig økonomisk statsbudsjettramme. Det blir etisk og ideologisk feil for oss sosialister å forutsette ei inntektsside i statsbudsjettet helt hinsides det verden for øvrig kan legge til grunn. Oljeinntektene må ikke gjøre oss bortskjemte og forvente som nasjon. Vi må prioritere, men ikke slik som FrP og Høyre gjør i årets statsbudsjett ved å kutte på områder som bistand, landbruk, regional utvikling, barnehage, pressestøtte, overgangsstønad, asylpolitikk, salg av statlige eiendommer osv.
Hva bruker så opposisjonspartiene sine ekstra penger til? Det første som slår en, er at de borgerlige i all hovedsak gir vår rød-grønne politikk en varm tilslutning, på et vis litt varmere enn det vi sjøl klarer innenfor gitt budsjettramme. Opposisjonen ønsker gjennom noe økt pengebruk, noe sterkere øremerking av pengene og forpliktende opptrappingsplaner å satse noe raskere og sterkere. Men å fylle på med litt opposisjonspenger på toppen av regjeringas prosjekter er vel mer å støtte vårt utdanningspolitiske og forskningspolitiske prosjekt enn å utfordre det. Det fremmes ingen avvikende store prosjekter som skurrer i forhold til våre ambisjoner på utdannings- og forskningsområdet. Evnen og lysten til å holde fast på en alternativ ideologisk og utdanningspolitisk kurs er ikke er til stede i det 100 siders omfangsrike budsjettdokumentet.
En må faktisk finlese dokumentet for å finne eksempler på at de misliker gratisprinsippet og at de er noe mer positive til privatskoler. Det er knapt noe å finne om nivådeling, om tallkarakterer, om studieavgift . Det smale instrumentelle kunnskapssynet synes å være historie. Nå skal vi løfte fram igjen de praktisk-estetiske fagene, finne tilbake til den gode balansen mellom teori og praksis, sikre en fleksibel og praksisnær yrkesutdanning uten å fire på teoriambisjonene osv. Så å si alle hyller kulturskolen, og ikke minst fellesskolen.
Det er egentlig bare i spørsmålet om ”frukt og grønt” i skolen de fire partiene klarer å samle seg i en noen lunde felles motstand: Dette må vekk, dette blir å satse for mye på trivsel og helse i skolen.
Det andre som slår en, er hvor ulikt det tenkes mellom de fire opposisjonspartia, særlig mellom de to største, Høyre og Fremskrittspartiet, på de få områdene der det hersker interessant opposisjon til oss rødgrønne. Her er finslipte partimarkeringer skrevet ut i merknad etter merknad, om leksehjelp, frukt og grønt, etter- og videreutdanning, timetall, studiestøtte, læremidler, gratisprinsippet, valgfag, SFO, studieforbund osv. Det er tydeligvis liten interesse for å stå fram som en samlet opposisjon, på de få områdene som opposisjon finnes utover det å ville bevilge noe mer penger.
FrP ved Tord Lien gikk ut i Klassekampen før valget å sa at han likte regjeringas kunnskapspolitikk bedre enn Høyres. Nå ser det ut som Høyre signaliserer det samme.
Aksel Hagen,stortingsrepresentant SV