Den generelle holdningen til private muslimske skoler (og barnehager) i det norske samfunnet er i beste fall tvilende, i praksis negativ. Man synes ikke det fremmer integreringen. Og i det samme glemmer man både at det eksisterer flere særskilte kristne skoler og barnehager samt at det er full trosfrihet i Norge. Kanskje enda viktigere - islam er nå blitt Norges nest største religion. I religionsfrihetens navn bør man derfor (for skams skyld) ikke kunne forby skoler med muslimsk formålsparagraf mens man tillater samme undervisning, bare formålsparagrafen er kristen. Demokratiet må være for alle.
Skepsisen mot moskeer og muslimskoler kan kanskje best sammenlignes med våre forfedres skepsis til jøder og jødisk kultur. Inntil 1851 hadde ikke jøder en gang adgang til riket. Forbudet var sågar nedfelt i Grunnloven, den såkalte jødeparagrafen:
”Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende seg til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme. Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.”
Jødene ble regnet som nasjonalt upålitelige; et uproduktivt handelsfolk som avskydde kroppsarbeid og jordbruk. Enn videre ble de bebreidet for å isolere seg samt å true med å ødelegge befolkningens raseegenskaper for så å beherske den økonomisk. Kulturelt og politisk (Kilde: Store norske leksikon). Argumentasjonen er ikke helt ulike den vi pr i dag kan høre om muslimer. Felles for de fleste av argumentene er imidlertid at de bygger på antakelser, ikke fakta. Muligens også behovet for et fiendebilde – vi og dem – for å styrke gruppens (nasjonens) moral og indre samhold.
Under sovjettiden ble all religionsutøvelse i Øst-Europa forbudt, med det resultat at bl a kristendommen fikk et langt dypere fotfeste i befolkningen enn den noensinne hadde hatt. Kirken ble symbolet på (hemmelig) motstand, et håp om frihet og frelse fra overmakten. Hadde sovjetmakten tillat religionsfrihet, er det tvilsomt om Kirken hadde fått samme oppslutning i befolkningen. Man kommer derfor ikke islam til livs ved å nekte norske muslimer gudshus og skoler, basert på islam. Snarere tvert i mot. Slik polske katolikker ble mer katolske enn Paven, vil norske muslimer bli mer konservative (og muligens radikaliserte) enn nødvendig. Forbud skaper motstand. Og motstand kan munne ut i (åpen) konflikt.
Det er likevel ingen grunn til å legge seg flat for middelaldersk tankegods som ikke hører hjemme i et moderne demokrati. Slik den norske kirke har måttet tilpasse seg et stadig mer sekulært samfunn, må den islamske lære (moskeer, skoler) gjøre det samme. Islam er (som tidligere nevnt) Norges nest største religion. Man kan derfor verken late som om dens innflytelse ikke er til stede i det norske samfunn eller tro at det går an å hindre denne innflytelsen gjennom forbud mot f eks muslimskoler. Det gjelder å få institusjonene under kontroll; å erstatte manglende innsyn med åpenhet og innsikt. Hadde den norske kirke fått holde på med sitt, hadde vi sannsynligvis verken hatt kvinnelige prester eller homofile og lesbiske prester. Fremdeles finnes det krefter innen Kirken som er innbitte motstandere av begge deler. Deres syn er imidlertid blitt effektivt kneblet gjennom statlig påtrykk og kontroll. Det er ingenting som tilsier at muslimske institusjoner ikke skal kunne gjennomgå samme moderniseringsprosess; kvinnelige imamer, likestilling mellom kjønn og seksualitet.
Private kristne skoler er ikke mer private enn at de mottar mesteparten av driftsmidlene i form av statlig støtte. Likeledes er de heller ikke mer kristne enn at de må undervise etter samme undervisningsplan som offentlige skoler. Muslimske skoler vil i så måte ikke være noe unntak. De vil måtte følge den gjeldende undervisningsplan og ikke kunne gjøre unntak med henvisning til islam, der disse f eks kommer i konflikt med likestilling mellom kjønn. Om elevene ber til Allah eller Gud burde i så måte være underordnet. At muslimer ikke godtar arvesynden (dvs at alle mennesker er født syndige), slik kristendommen prediker, bør utelukkende tale til islams fordel.
Jøder er ikke lenger uvelkomne i det norske samfunn, selv om ortodokse jøder er like stokk konservative og kvinnefiendtlige som henholdsvis kristenfundamentalister og konservative muslimer. Islam blir av mange forbundet med hat og ondskap, dette fordi verdens (hittil) mest spektakulære terroranslag ble begått av muslimske terrorister. De fleste terroranslag begått av radikale islamister rammer imidlertid andre muslimer, først og fremst bosatt i Afghanistan, Irak og Pakistan, ikke kristne bosatt henholdsvis i USA eller Europa. Vi må heller ikke glemme at ledere av kristne (karismatiske) sekter har tusenvis av liv på sin samvittighet, bl a ved å ha overbevist sine sektmedlemmer, barn inkludert, at et kollektivt selvmord er nødvendig. Ingen vil likevel ta ekstremister av denne typen som representative for hele kristenheten. Det samme gjelder for muslimer; man kan ikke laste en hel gruppe for forbrytelser begått av noen få.
Moskeer og skoler som støtter seg på islam vil i så måte kunne bidra til å predike islam tilpasset moderne europeiske forhold. Muslimer bosatt i Norge vil på denne måten kunne leve både i harmoni med sin tro og det norske samfunn, ikke føle seg mistenkeliggjort og tilsidesatt. Enn videre vil vi alle fortsatt kunne delta i 17.mai-toget med en visshet om at vi fortsatt står på Grunnlovens idealer: Demokrati for alle.