Hvor mye juks det er kan fremdeles diskuterer. Men at det jukses er hevet over enhver tvil. For det første: Da de nasjonale prøvene ble introdusert, altså i begynnelsen av deres liv, var det sagt tydelig at de ikke skulle trenes på eller forberedes. Selvsagt: For enhver forberdelse av prøver som skal sammenligne alle elever over hele landet og skal gi et eksakt uttrykk for elevenes nivå, vil nødvendigvis innebære fare for at resultatene ikke er sammenlignbare. Rett og slett ut fra at forberdelsen kan være helt forskjellig. Men noen må ha fått for seg at det er svært synd på elevene som ikke vet hva prøvene inneholder, og maste seg til følgende utvikling: Det kom plutselig en beskjed om at en kunne gjennomgå eksempler på oppgavetypene. På vår skole har vi holdt oss til det hittil - og vi har ikke trent på oppgavene i forskjellige omganger som elever i Oslo-skolen tydeligvis har gjort. Dermed er prøvene allerede verdiløse som sammenligningsgrunnlag!

Videre: Utdanningsdirektoratets statistikk viser at Osloskolene fritar langt flere elever enn resten av landet, og langt flere elever er borte fra prøvene. Det er naturlig å tenke seg at Osloskolene skal ha større fritak, fordi de har flere fremmedspråklige? Men dette kriteriet for fritak er ikke entydig, og vi vet ingenting om hvilket grunnlag Osloskolene fritar på, og hvilket grunnlag skolene utover landet fritar på. Her er vi inne på en feilkilde ved prøvene som staten selv har ansvaret for, ikke Osloskolene alene, men som gjør at prøvene forblir verdiløse som sammenligningsgrunnlag.

Og Osloskolene ligger også høyere enn landsgjennomsnittet når det gjelder fravær utenom fremmedspråklighet. Hvordan vil du forklare det?

Og så en ting til: Ledelsen i Oslo-skolen argumenterer med at det er bra å trene på nasjonale prøver. Da lærer jo elevene.

1.Dette er jo en innrømmelse av at man har holdt på med ekstensiv trening til nasjonale prøver

2.Å trene på en bestemt prøve-type gir bare begrenset kompetanse. Kompetanse på prøvetypen. Å ha generell kompetanse i lesing betyr at en forstår ord og uttrykk i alle sammenhenger. Oslo-skolene kan altså ha blitt svært flinke i oppgavetypene de har trent på. Men det betyr ikke at de er blitt flinke til å lese oppgavetyper/tekster som ikke finnes der. Deres ord- og uttrykkskompetanse kan være temmelig snever, selv og de takler det brukte oppgavespektret bra. Og det skulle i tillegg ikke forundre meg at en skikkelig undersøkelse ville konkludere med at oppgavetypene favoriserer storbyelever, og ikke landsbygdselever.

Konklusjon: De nasjonale prøvene er pro tempora helt verdiløse som målestokk for noe som helst.

Fokuset på dei offentlege resultatene i Nasjonale prøver kan ta vekk fokuset på kvalitet i skulen.

For Oslo sin del så viser dette seg ved skulårets slutt, då kjem eksamensresultatene og då ligg Osloskulen ikkje spesiellt høgt ? Det forholdet burde i seg sjøl være ein tankevekkar for alle som har slik fokus på "top-score" i nasjonale prøvar ?

Det er sjølsagt bra at elevar jobbar mot et mål, skulle berre ynskje det var mot et allsidig kunnskapsmål og heller mot eksamen enn mot seier i Nasjonale Prøvar. Marsdal dokumenterer elles det han skriv og åpnar på den måten for innsyn og ein, etter mi meining, nyttig og grei debatt. ....kan ikkje forstå at han øydelegg for nokon ?

Begrepet "Teaching for Test" burde uansett ikkje vere noko nytt begrep for folk innan skuleleiing ?

I grunnskolen er heller ikkje eksamen nokon god målestokk på kor god ein skule er. Til det er eksamensoppgåvene altfor få og tilfeldige. Dei bør heller aldri bli nokon slik målestokk, sjølv om ein kan gle seg over og motivere seg med gode resultat.

Ein god skule er først og fremst ein skule som klarar å skape eit godt læringsmiljø der ein veit at elevane har nådd fornuftige læringsmål. Ein skule der elevane og lærarane og anna personale trivst, og som foreldre og lokalsamfunn er godt nøgd med. Ein skule som lykkast med å gje elevane eit grunnlag for gode og skapande yrkeskarrierer og eit godt liv.