Vi trenger en skole med en kultur for læring, der læringen i seg selv er det viktigste.

72.000 elever starter denne uka i første klasse på videregående skole. Omtrent hver tredje av disse kommer til å slutte før de har fullført opplæringen sin, hvis man skal tro statistikken. Det er skremmende tall. Frafallet i videregående er et symptom på at den norske skolen har store utfordringer, og får enorme konsekvenser for elevene som faller fra. Derfor har skolemyndighetene hatt god grunn til å streve etter løsninger. Likevel bør mange av de foreslåtte tiltakene vekke bekymring. Da Torger Ødegaard i sommer tok til orde for tvungen sommerskole for de svakeste elevene, ble det symbolet på en tendens vi har sett lenge. Er en nødhjelpsmentalitet i ferd med å slå rot i skolen?

Det er mange grunner til at elever sliter på skolen. En av dem er motivasjonssvikt. For elevene som allerede sliter med motivasjonen, vil et tiltak som tvungen sommerskole ha motsatt effekt av det Ødegaard ønsker. Sommerskole passer for noen, men for de fleste vil økt satsning innenfor rammene av den ordinære undervisningen gi bedre resultater. Det disse elevene trenger er ikke mer skole, men bedre skole.

Regjeringens Ny GIV-satsning griper også tak i problematikken med at elever sitter med svake ferdigheter på slutten av grunnskolen. Her får 10 prosent av de svakeste elevene ekstra oppfølging i siste halvdel av 10. klasse. Fordi den bygger på frivillighet, fordi den finner rom for å forbedre innenfor rammene av det ordinære skoleløpet, og fordi den tillater at undervisningen kan tilpasses den enkelte elev, er det i så måte en mer positiv satsning. Men heller ikke dette er godt nok.

For både Ny GIV og Ødegaards sommerskole er symptomer på et problem i skolen som stikker dypere: kulturen for å skyve problemer foran seg. Skolen evner ikke å se elevene som sliter tidlig nok, og problemene forplanter seg gjennom skolegangen. I motsetning til eksempelvis finsk skole, som utpeker seg med hensyn til tidlig innsats, tar man i norsk skole ikke virkelig tak i elevene som sliter før etter flere år. Skolen har et viktig samfunnsansvar i det å gi også elever som har svake forutsetninger muligheten til å prestere godt på skolen og hindre sosial reproduksjon. Vi trenger en skole hvor det ikke er en forutsetning at foreldrene har 60 studiepoeng i alle fag for at eleven skal lykkes. Vi trenger en skole med en kultur for læring, der læringen i seg selv er det viktigste.

En viktig årsak til at elever ikke får hjelp tidlig nok, er at det er for lite rom til å prøve og feile i skolen. Elevene sitter med en tvangsfølelse rundt det å prestere foran medelever og læreren som en autoritet, de gjør alt i sin makt for å unngå å vise fram sine svake sider, og forventningene fra omgivelsene gjør det til tabu å spørre om hjelp. Elevene som ikke presterer, tør ikke vise fram det de ikke kan og bruker heller tida til å se mest mulig opptatt ut. Læreren griper ikke inn, og man går glipp av den avgjørende veiledningen for å komme seg videre. Frafallet skjer idet man ikke klarer å hekte seg på igjen, og motivasjonen og lærelysten er tapt. Etter dette skyves problemet videre til neste trinn, neste lærer.

Når vi nå setter i gang med et nytt skoleår, er det viktig at man husker hva skolen egentlig er til for. For skolen trenger en mentalitet om at elevene er på skolen først og fremst for å lære og for å utvikle seg som mennesker. Da må det være rom for å prøve og feile. Tettere oppfølging av elevene, mindre prestasjonspress og tydeligere tilbakemelding er avgjørende for at elevene ikke skal falle fra. Lærerne må snakke mer om hvordan elevene kan bli bedre og ha større toleranse for at elevene mislykkes iblant – for noen ganger må man feile for å lære. Ikke minst må lærerne snakke mer med elevene selv, for kun elevene selv vet hva de sliter med og lykkes med. Alle må føle et ansvar for at elevene lærer, og for å gripe inn allerede ved første tegn til fare, heller enn å kvie seg for å ta de vanskelige samtalene. Vi kan ikke lenger akseptere at elever som sliter, blir dømt til nødhjelpstiltak – de trenger hjelp nå og har ikke tid til å vente.

Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag.