Fagmiljøene vil ha bedre rammevilkår og tid til å forske. Men Fagerbergutvalget foreslår mer av det som tidligere er bevist at ikke fungerer innen forskning: konkurranse om pengene og ­­elitetenkning.

Innlegget er skrevet sammen med Ann Kristin Alseth, leder NTLs landsforening for universiteter og høgskoler.

Nå er det semesterstart på landets universiteter og høyskoler. Sektoren forsk­ning og høyere utdanning har gjennomgått store reformer de siste tiårene, men man er ikke fornøyd. Det kommer stadig nye rapporter fra stadig nye utvalg. Sist i rekken er det såkalte Fagerbergutvalget, som nylig kom med en innstilling om hvordan vi bedre kan utnytte forskningsressursene våre.

Et ensidig rop om mer marked og mer konkurranse i forskningen kunne vi kanskje forventet fra en arbeidsgruppe innad i Høyre. Fra et utvalg nedsatt av en rødgrønn regjering burde det derimot ha kommet som en overraskelse. Uavhengig av forventningene viser det i hvert fall at det legges opp til nettopp mer måling og telling, og til mer konkurranse.

De som jobber i sektoren, og deres organisasjoner, har nå i årevis kommet med et svært entydig krav om å fjerne, eller i det minste dempe, bruken av insentivmidler – det fullstendig motsatte av det Fagerbergutvalget anbefaler. Fagmiljøene selv er tvert imot svært samstemte i sine krav om generelt bedre rammevilkår og ikke minst tid til å forske.

Hva foreslår så Fagerbergutvalget? Jo, et «Forskningsbarometer» som er en større utvidelse av dagens tellekantsystem hvor man blant annet også inkluderer siteringer. I tillegg skal konkurransen om forskningspenger og dermed belønning for oppnådde tellekanter som vi til nå har hatt mellom institusjonene føres videre helt ned på individnivå.

En konkurranse har selvsagt både vinnere og tapere. Hva vil konsekvensen bli av dette? Vil mindre høyskoler forsøke å kjøpe seg inn i spillet ved å gå inn i en konkurranse om de mestpubliserende toppforskerne? Vil Norges universiteter og høyskoler bli en slags akademia-versjon av Tippeligaen, hvor salg og kjøp av toppspillere blir en snarvei for å komme seg opp på tabellen/rankingen, og for å unngå den stadige spiralen av underfinansiering det vil innebære å sakke akterut i relativ produksjon av forskningspoeng?

Studentene fortviler også over forslaget fra utvalget. Når de individuelle forskerne som produserer flest tellekanter får frigjort mer tid og ressurser til forskning, fjerner de seg selvsagt samtidig stadig mer fra undervisningen. Forskningsbasert undervisning har lenge vært et fyndord som man smykker seg med i høyere utdanningsinstitusjoner. Det er kanskje i ferd med å bli lite annet.

Med Fagerberg vil vi forske oss vekk fra undervisningen. En faglig ansatts samfunnsoppdrag er bredt. Du skal forske, du skal utdanne, du skal formidle, kanskje skrive lærebøker og delta i ulike utviklingsprosjekter. Alt dette er viktig. Lite av det gir publiseringspoenger i kassa. Det skal vi kanskje være glade for, for dersom enhver førsteamanuensis skulle registrere ethvert leserinnlegg og ethvert foredrag i nasjonale databaser, ville vi kanskje ikke fått tid til så mye annet enn registreringen.

Man skulle håpe at myndighetene sørget for at landets universiteter og høyskoler ble styrt etter prinsipper man kunne finne vitenskapelig dekning for, men det ser dårlig ut. For hva sier tilgjengelig forskning om hvordan man motiverer folk til innsats når vi snakker om arbeidsoppgaver som krever en viss kognitiv aktivitet?

I boken «Drive» har Daniel Pink oppsummert mye av det som finnes av forskning på feltet. Økonomer, sosiologer og psykologer er for en gangs skyld enige. Gulrot-og-pisk-styring fungerer ikke, det er tvert imot kontraproduktivt. Når fokuset blir på belønning heller enn på oppgaven som skal løses, svekkes den innebygde motivasjonen vi har gjennom at vi synes problemløsning er givende i seg selv. Gjennom gjentatte forsøk har man sett at produktiviteten og kreativiteten går ned når belønningssystemer innføres. De beste resultatene får man når man gir ansatte en god bunnfinansiering og stor frihet. Ikke overraskende ganske likt de kravene som NTL og andre organisasjoner har stilt i forhold til forskningsfinansieringen.

Sammen med de siste årenes fokus på «sentre for fremragende forskning», peker Fagerbergutvalgets innstilling mot en stadig sterkere elitetenkning innen finansiering av forskning. Elitetenkningen går som påpekt over på tvers av hva forskningen selv sier er en fornuftig styringsmodell, men hvordan er erfaringene?

Tyskland har gått langt foran Norge i løypa hva angår spissing og eliteinstitusjoner. Den tyske sosiologen Richard Münch har oppsummert erfaringene i boken «Die akademische Elite» (2007), og han kommer med funn som bekrefter det som annen forskning har vist. Ikke bare har mer penger unnlatt å resultere i flere publikasjoner per medarbeider. Det er heller ikke de universitetene som har fått elitestatus som drar inn mest penger. Som et eksempel drar Ludwig-Maximillians-universitetet i München, som har fått elitestatus i Tyskland inn 22.800 euro per forsker, mens universitetet i Bayreuth, som ikke har elitestatus, får inn 30.000 euro, og dette er gjennomgående resultater. Eliteinstitusjoner gir dårligere resultater – selv når man måler forskningen etter de tellekantene strukturendringene er gjort i samspill med.

Fagerbergutvalget har utvilsomt hatt gode intensjoner i å få mer og bedre forskning ut av de ressursene vi i Norge bruker på forskningen. Det er derfor det er synd at de har valgt å se seg blinde på tellekanter og gulrot-og-pisk-tenkning, at de har valgt å se fullstendig bort fra den betydelige forskningen som finnes rundt hva som faktisk fungerer og de erfaringene som er gjort i land som Tyskland, som har gått foran oss på denne veien, og feilet.

Kanskje er det en annen medisin som skal til. Kanskje kan vi gjennom gode rammebetingelser, gjennom mer tid, gjennom å vektlegge samarbeid, tillit, kvalitet og demokrati – elementer som kjennetegner den norske modellen, legge forholdene bedre til rette for å skape kvalitet i både utdanning og forskning – til samfunnets og velferdsstatens beste. Det er mye som tyder på det.

Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag.