Vår tids skoletenkning bidrar ikke til den fundamentale oppgaven det er å gjøre oss som enkeltmennesker og samfunn i stand til å håndtere terroren.

I disse dager møter rektorer og lærere elevene sine ved inngangen til et nytt skoleår. Jeg regner med at terroren 22. juli vil være et tema uavhengig om skolen er direkte berørt eller ikke. Mange vil nok følge statsminister Jens Stoltenbergs gode eksempel: å uttrykke sorg, medfølelse og sette ord på det mange har følt på i tida etter myrderiene, og framheve vårt samfunns umistelige demokratiske verdier. Men en annen ting er hva som skjer etterpå. Hva ligger i det å kjempe for det Stoltenberg har uttrykt igjen og igjen og alltid vil bli husket for: «mer åpenhet, mer toleranse, mer demokrati»?

Vi lever i en tid da PISA-undersøkelser, nasjonale prøver, målstyrte læreplaner i skole og lærerutdanning er tydelig på hva som er viktigst: at «basisfag» og «grunnleggende ferdigheter» sies å handle om å kunne uttrykke seg muntlig, kunne skrive, lese, regne og bruke digitale verktøy. Denne politisk styrte ferdighetstenkningen har lagt et stort press på de fagene der menneskelig kunnskap utover det instrumentelle og målbare er det sentrale. Ett eksempel er at Religion, Livssyn og Etikk (RLE) er fjernet som obligatorisk fag i lærerutdanningen. Like alvorlig er det at pedagogikkfagets grunnlagstenkning, det som gir framtidens lærere noe å bryne seg på i forhold til å se oppdragelse, dannelse og utdanning i lys av ulike menneskesyn og teori om menneskelig erkjennelse, er under press. Dette skvises til fordel for det som skal gi synlig og rask læringseffekt, blant annet ferdigfordøyde modeller om klasseledelse, vurdering (for læring) og all mulig forskningsbasert elevkunnskap.

Det er i krisetider vi ser tydelig hvor grunn og kortsiktig en slik skoletenkning er. Tilpassede kriseplaner utarbeides raskt for å håndtere kriser – på kort sikt. Men hva når begreper som multikulturalisme, kulturmarxisme, Eurabia, kristenkonservativ og konspirasjonsteorier bringes på banen, for å nevne noe av det terroristen sauser sammen og gir et meningsinnhold i sitt manifest? Da hjelper det lite med kriseplaner. Da holder det heller ikke med «grunnleggende ferdigheter» i lesing og skriving eller full score i «basisfag» og tilegnelse av all tilgjengelig forskningsbasert elevkunnskap. Da står det og faller på lærerens faglige kunnskaper. For å knytte dette til mitt fag, RLE: Hva vet læreren om islam? Klarer læreren å gjenkjenne og motvirke islamofobe elevytringer? Vil læreren klare å problematisere terroristens plassering av seg selv som kristenkonservativ? Og mer filosofisk: Er terroristen ond, et monster? Hva vil være en rettferdig dom?

Våre lærere har i oppdrag å rettlede elever. Om de lykkes i dette, fanges ikke opp av PISA-undersøkelser. Jeg er redd våre skolepolitikere har sett seg blind på det forlokkende og det tilsynelatende overbevisende i gode rankingresultater, som at norske elever nå gjør det langt bedre i lesing. Dette er selvfølgelig gode nyheter. Men hva skal til for at lærerne framstår som dyktige i møte med ekstreme elevytringer? Og mer grunnleggende: Hva skal til for at lærere skal kunne klare å skape en arena der verdien av «mer åpenhet, mer toleranse, mer demokrati» kan erfares og forhåpentligvis også internaliseres?

I møte med terroristens ekstreme handlinger opplever mange at vår eksistens utfordres, både som enkeltindivider og som deltakere i en demokratisk rettsstat. Kunnskap og evne til kritisk tenkning om religion, livssyn, etikk, filosofi, historie og litteratur – det dannelsesfagene bidrar med i skole og lærerutdanning – er essensielt for å utfordre oss som mennesker og som samfunn slik at vi blir i stand til å håndtere kriser på kort og på lang sikt.

Det er bekymringsfullt at vår tids dominerende skoletenkning ikke bidrar til å kvalifisere våre lærere for denne fundamentale oppgaven.

Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag.