Den stadig tilbakevendende debatten om lekser i skolen går raskt inn i et kjent spor. Tilhengerne mener lekser er god pedagogikk fordi det gir anledning til repetisjon av fagstoffet og utvider tiden ungene bruker på å lære seg skolefag. Motstanderne
Det alle bør kunne enes om, er at måten leksene gis på og hva som gis som lekser bør være langt mer gjennomtenkt. Norske elever bruker minst tid av alle OECD-barn på å følge opp leksene på skolen. Foreldre og elever rapporterer om at leksene krever at foreldrene driver undervisning for at eleven skal være i stand til å "rapportere". I den grad leksene gis kun fordi barna bør ha lekser, og ikke fordi det inngår i noen pedagogisk plan for hver enkelt elev, er det åpenbart noe som må rettes opp i.
Det vi også vet fra undersøkelser, er at lekser som ikke følges opp og dermed fungerer som "outsourcing" av undervisningen er assosiert med svakere skoleresultater. Barns mentale arbeidskapasitet er faktisk en begrenset ressurs, og det er derfor direkte skadelig – også for skoleresultatene - å sette dem til å slåss med ukjente akademiske problemer de ikke mestrer, alene. De blir for det første for slitne til å få fullt utbytte av skoledagen etter, og de får et dårligere selvbilde og svakere skolemotivasjon. Dette rammer naturligvis barn med svak akademisk bakgrunn og svake forkunnskaper hardest, og det er denne spiralen som medfører at lekser skaper større forskjeller i samfunnet.
I tillegg til dette, er lekser et spørsmål om målsetting. Det er trolig korrekt at mer lekser kan gi mer læring, og dermed bedre resultater i skolen. Men det er ikke dermed gitt at det er verd innsatsen. En time lekser hver dag i tretten skoleår er 2300 timer, eller nesten hundre døgn i strekk. 2300 timer der barn ikke leker, ikke møter kamerater, ikke spiller fotball, ikke synger, ikke knytter seg til foreldre og søsken, og ikke er utendørs. En teori om at lekser skal være verd innsatsen, må innebære at denne andelen tapt barndom skal gi seg utslag i større lykke senere i livet.
I virkeligheten er det ikke dette som diskuteres i skoledokumenter og leksedebatter. Barnas livskvalitet glemmes, og som mål på vellykket politikk brukes heller det instrumentelle målet: at barna skal bli økonomisk produktive voksne. Denne formen for instrumentalisme er veldig underlig i en tid der vi ellers er fundamentalistiske individualister som aldri ville akseptere å bli brukt som middel for andres interesser. Barna, derimot, er det legitimt å se på som fremtidige pengemaskiner som skal betale pensjonene våre.
Personlig mener jeg at det er usannsynlig at økningen i lykke sent i livet som følge av lekser er større enn effekten av disse timene fritid i barndommen. Naturligvis finnes det nyttige lekser, også i dette mer helhetlige perspektivet. Temaer som har spesielt god nytte av repetisjon, som den lille gangetabellen og håndskrift, er gode eksempler. Det kan også være store variasjoner fra barn til barn.
På toppen av det hele: Større forskjeller i samfunnet er i seg selv en viktig faktor bak fenomener som utrygghet, dårlig psykisk og fysisk helse, mistrivsel, tenåringsgraviditeter og kortere levealder, noe Wilkinson og Pickett demonstrerte i boka "The Spirit Level". I den grad leksesystemet hindrer sosial utjevning, demper det de positive effektene av de bedrede skoleresultatene.
Leksedebatten kan ikke avgjøres av teknokrater, pedagoger eller forskere, ettersom disse har lite eller ingenting å si om avveiingen mellom barndom og voksenliv. Men forskerne kunne og burde gjort mer for å belyse disse dilemmaene. I dag gjøres det lekseforskning basert på registerdata og eksamensresultater. Det viser bare det instrumentelle perspektivet.
Hjemmeleksen blir derfor: Undersøk hva som skjer i leksefrie skoler med særlig vekt på barnas fritid, livskvalitet, skoleresultater og langsiktig utdanningsmotivasjon sammenlignet med barn på lekseskoler. La stå.
-- Sigve Indregard, elev- og lærlingombud i Oslo