MILJØ: Skiftende regjeringers svikt i miljøpolitikken tyder på at vi ikke kan løse moderne problemer med gamle ideologier.

Innlegget er skrevet sammen med:

Anders S. Danielsen, Arbeidsutvalgsmedlem i Grønn Ungdom

Er det plass til et grønt parti i norsk politikk? Etter fjorårets kommunevalg er Miljøpartiet De Grønne til stede i kommunestyrene i Norges fem største byer. Med denne posisjonen følger oppmerksomhet og også en del spørsmål. Spiser vi av en allerede liten kake «miljøvelgere»? Er vi et ettsaksparti uten noen helhetlig visjon for samfunnet?

I dette innlegget svarer vi på noen av disse spørsmålene ved å skissere hovedtrekk i framveksten av en grønn politisk ideologi. I flere tiår har konservative, liberalere og sosialister mislyktes i å skape politikk som løser de omfattende miljø- og ressurskrisene verden står overfor. Er det fordi de navigerer med utdaterte ideologiske kompass?

Den grønne ideologien er en ung ideologi, men kan samtidig trekke sine røtter tilbake til flere eldre tenkere og filosofer. En av disse er den russiske filosofen Kropotkin. I et motsvar til sosialdarwinismen som vokste fram mot slutten av den industrielle revolusjonen, skrev han boka «Mutual Aid: A Factor of Evolution». Her bryter for første gang politisk økologi med de andre ideologiene: Det er ikke konkurransen og kampen som er viktigst i naturen, men samarbeidet og den gjensidige avhengigheten mellom ulike arter. I den grad vi kan overføre ideene til det menneskelige samfunnet, bryter dette tankegodset både med høyresidens konkurranseforutsetning og venstresidens klassekampteorier.

Den grønne aksen i politikken vokste gradvis fram fra omkring 1970, da miljøspørsmålene for alvor ble satt på den politiske dagsordenen. Den grønne bevegelsens framvekst kan på samme tid spores tilbake til 68-opprøret. Et eksempel på dette er den berømte studentopprørslederen i Paris, Daniel Cohn-Bendit, som i dag er gruppeleder for den grønne gruppa i Europaparlamentet.

I tillegg ble tenkere som Arne Næss og Mahatma Gandhi sentrale inspirasjonskilder for grønne politikere. I dag har nesten 100 grønne partier over hele verden fire felles grunnpilarer: Økologisk klokskap, sosial rettferdighet, grasrotdemokrati og ikkevold.

Så hvorfor ikke «grønn sosialisme» eller liberalere med sans for miljøvern? Vår tids store utfordring - den stadig tiltakende ødeleggelsen av vårt eget livsgrunnlag - er en relativt ny problemstilling. Etablerte politiske partier sliter med å gå fullt og helt inn for en miljøvennlig politikk fordi de samtidig er representanter for grupper og tankegods som trekker i motsatt retning.

Venstresidens krav om stadig lønnsvekst for folk flest er et eksempel. Høyresidens manglende evne til å skille mellom frihet for mennesker og frihet for kapital er et annet. Begge tilbøyeligheter står i veien for en miljøpolitikk som virker. Resultatet er at de etablerte partiene har akseptert et stadig tiltakende kjøp-og-kast-samfunn.

Vi Grønne avviser ideen om at økonomisk vekst er en forutsetning for et godt samfunn, og vi tror at menneskene kan bli lykkeligere i en verden der jag etter materielle goder er byttet ut med det som beviselig gir oss et bedre liv: Sosialt samvær, god helse og trygghet.

Grønn ideologi må, som det nyeste tillegget i det politiske landskapet, ta med seg elementer fra både sosialisme og liberalisme, men samtidig ta enda et nødvendig steg videre: Grønn politikk betyr solidaritet med alle verdens mennesker, med dyr og natur, og ikke minst: Med framtidige generasjoner.

På dette grunnlaget jobber vi for å skape og iverksette en politikk som kan gi svar på vår tids mest brennende problemstillinger - globale fordelingsutfordringer, kamp for fred og demokrati og trusler mot menneskehetens livsgrunnlag. Bare når menneskene holder seg trygt innenfor naturens tålegrenser kan vi skape et samfunn med varig velferd, mindre materialisme og mer framtidstro.

«Spiser vi av en allerede liten kake 'miljø-velgere'?»