«Alle snakker om været, men ingen gjør noe med det,» lyder en et gammelt hjertesukk. Det er en presis beskrivelse av klimaendringene vi nå opplever konsekvensene av.

I Buskerud og Vestfold er kjellere fulle av vann, veier er ødelagt og beboere evakuert.

I USA har ekstrem tørke ødelagt matproduksjon for ufattelige verdier. Hele jordbruksbeltet er rammet. Tørken er den verste på mange tiår. I Kina ble 1,6 millioner hektar dyrket mark ødelagt av flom i juli. Beijing har opplevd det kraftigste regnværet på 61 år. Flommen avløste en minst like ødeleggende tørke i april. Da ble seks millioner hektar dyrket mark rammet.

Australia kastes også mellom disse ytterpunktene og veksler mellom alvorlige tørkekatastrofer og ekstreme flommer. Da landbruksminister Tony Burke mottok prognosene fra det australske meteorologiske instituttet i mai i år, sa han at «dette er mer som en katastroferoman enn en vitenskapelig rapport». Listen kunne vært adskillig lengre, men poenget er tydelig nok: Det er for sent å stanse klimaendringene. De er her allerede. Nå handler det om å gjøre skadene minst mulig - og begrense effekten av dem mest mulig.

Det er lite som tyder på at det internasjonale politiske samfunnet vil være i stand til å nå målet om maksimum to graders oppvarming. Men om dette mot formodning skulle lykkes, vil det like fullt bety omfattende og svært merkbare endringer av jordens klima. Mer tørke, mer flom, flere orkaner. Mindre mat, flere flyktninger.

Til tross for denne ukas flom er Norge heldig stilt. I tillegg til å gjøre oss selv bedre rustet mot de barske tidene som venter, har vi et ansvar for å bidra til at de som er verre stilt enn oss, både når det gjelder klima og økonomi, også er det.

Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag.