Det holder med 22/7 nå - enn så lenge. La oss snakke om en ny tallkombinasjon og en tusener ganger mer dramatisk.
Tallkombinasjonen 22/7. Den sitter nå.
Så lenge vi lever.

Vi har alle våre sterke assosiasjoner. Bekksvarte.
Blytunge. Blodrøde. Uhyrlige. Ordløse.
Vi skal minnes og ikke glemme. Vi skal lære.
”Det må aldri skje igjen.”
22/7. Et blødende sår i historiebøkene.
Jeg har tenkt mye siden det Ufattelige hendte for et drøyt år siden. Har forsøkt å fatte, fra sidelinjen. Lest skremmende ord. Utrydding, massedrap, massakre, massemorder. Har sett for meg de grusomste scener. Vidåpne unge øyne, dødslammet i vannkanten rett før det smalt.
Først etter endt rettsak greide jeg å se 22/7 i perspektiv.
Etter at 10 uker med finsiktig av hvert sandkorn var over.
Etter endeløse forsøk på å finne Svarene. Årsaken.
Etter rapporter, prosedyrer og konklusjoner.
Det var da jeg så det for meg.
Den nye tallkombinasjonen.
Den nye datoen.
Håpets dato.
24/7.
Tenk om….
Det kan ikke sammenlignes, men likevel…. Tenk om regjeringene i verdens rikeste land hadde avsatt tilsvarende rettsressurser til en annen massedrapssak. En som, med den aller høyeste respekt for de drepte og skadde fra Utøya og Regjeringskvartalet, må sies å være tusener ganger mer dramatisk.
Et overgrep som har pågått i årevis.
Ingen kjenner de multimillioner døde.
De mangemilliarder livstruede.
Forestill deg en rettsal beleiret av verdens massemedia. En blitzkanonade mot en endeløs rekke mistenkte kvinner, mest menn. Hundrevis anklagere. Titusenvis tause vitner. Rettspsykiatriske rapporter med spørsmål om tilregnelig eller ei. Planlagt eller ikke.
Ingen synliggjøring av forvoldte skadesteder med nåler i ei stoffdukke men hjerterå bilder og filmer fra en gjennomhullet, blødende jordklode.
Du hører aktoratet lese tiltalen, lang som et vondt år:
-300 barn dør av underernæring hver time, hver dag, året rundt . . . verdens artsmangfold sterkt truet, over 40% reduksjon de siste 50 år . . . uopprettelige skader på verdens korallrev truer økosystemet oppover i næringskjeden . . . flere hundre millioner mennesker avhengig . . . verdens største deltaer sterkt utsatt . . . fare for millioner menneskers eksistensgrunnlag . . . global oppvarming tiner permafrost og forløser CO2 . . . smelter polområder . . . enorme konsekvenser for mennesker og liv . . . titalls millioner drevet på flukt på grunn av storm, flom og andre klimarelaterte katastrofer . . . eksplosiv økning av biltrafikk struper flere av verdens raskt voksende storbyer . . . alarmerende mengder grunnvann forsvinner og forurenses grunnet voksende millionbyer, industrialisering og intensivt jordbruk . . . dramatisk massedød av honningbier som skyldes unaturlig ernæring truer pollinering og dermed matproduksjonen . . . . zum zumm zummm . . .
Men rettsaken skulle ikke handle om å henge syndere.
Heller om å bedømme enn dømme.
Mer om å bevare enn forsvare.
Mer om bevisstgjorte gjerninger enn bevisstløse gjerningsmenn.
Mye om økt sykdomsinnsikt og alternative behandlingsformer.
Mest om å revidere oppfatningen av virkeligheten.
10 uker skulle den ta. Rettsaken.
Om saker som er de rette nå.
24. juli 2013 klubbes det hele.
Dommen er enstemmig.
Alle dømmes.
Ingen anker.
Straffen blir ulidelig lang om ikke alle går til aksjon.
Nå.
Det handler mer om hva vi skal slutte med enn starte med.
Mer om vaner å velge vekk enn muligheter å gripe.
Om å snu heller enn å fortsette.
Alle reiser seg til taktfast applaus.
Dømt til i evig tid å arbeide for en felles kampsak:
En grønn, levende klode. Til beste for alt liv.
Dømt etter naturlovene.
Dømt til å handle klimavennlig året rundt.
Hver time hver dag.
Tjuefiretimer sju dager i uka.
24/7.
Det er håp.