Tusen takk for kommentaren din Andrew! Jeg mener det er nettopp slike debatter vi trenger om vi skal ta utviklingspolitikken "hem", som Holmås sier (og nå setter i gang et større prosjekt for å få til).

Du sier skillet jeg trekker opp er fiktivt. Men er du enig i at det mangler debatt - kanskje særlig engasjement fra den "borgerlige" siden? Hva tror du er årsaker til dette?

Og så må jeg få presisere: Jeg er fullstendig enig i at kjernekraft ikke er noen god løsning i utvikingsland, og at bruk av kunstgjødsel kan være problematisk for fattige bønder i enkelte situasjoner. Poenget mitt er at jeg må kunne synes kjernekraft i Finland er ok, og kunstgjødsel i Norge (og mange situasjoner i utvikilngsland) er bra, og samtidig engasjere meg for "å redde verden". Min bekjente som ga meg ideen til innlegget forventet tydeligvis ikke det.

Ja, jeg er enig i ditt utgangspukt, Heidi, det er meget viktig å få engasjert den borgerlige leiren i den generelle utvilingsdebatten. Av en eller annen grunn har venstresiden og KrF hatt 'hegemoniet' her. Men det har å gjøre med en sterkere solidaritetsforankring generelt. Men nå vil kanskje også de borgerlige utvide sitt eget solidaritetsbegrep?

En lærdom etter nylig å ha deltat på Rio+20, om bærekraftig utvikling, er at alle land og segment må delta i debatten om hva vil vil med kloden vår, hvordan vi skal gå frem og med hvilke virkemidler. Det holder ikke lenger at utviklingspolitikken forblir en lekegrind for deler av det politiske establishement.

Problemet er ofte at høyresiden ønsker å kutte i bevilgninger, mens venstresiden sloss for å opprettholde nivået. Da taper vi andre viktige debatter av syne. I morgendagens verden må vi uansett bestrebe oss på at alle industrialiserte land kommet opp på FN-målet om 0,7% av BNP til utviklingsformål på den internasjonale arena.Å ta vare på naturmangfold, å få på plass tilpassede energiløsninger osv koster penger.

Hvilken energimiks vi da skal gå for er selvsagt en større og viktig diskusjon. I et fattigdomsperspektiv er det som regel alltid lurt å spørre seg hva som gavner de med lite penger i lommeboka først.

Om det ikke var så alvorlig for de det gjelder - altså de fattige selv - kunne det vært en fornøyelig affære å følge denne debatten hvor intellektuelle "reservejesuser" skal redde verden. Da selvfølgelig med å tre sine høytflyvende idéer over hodene på de som skal "reddes".

Det er på tide vi spør de det gjelder, heller enn å spørre hva som gavner dem. Den diskusjonen bør ikke gå over hodene på disse individene, for da blir de fort hjelpesløse og må reddes omatt og omatt. Nettopp fordi løsningene ikke er deres egne. De fattige må gis både førersetet og eierskapet til redningen, ellers blir dette fort sovjetløsninger.

I dag driver vi bistand i form av matutdeling, heller enn å gi de rette verktøy for egen produksjon av mat. Vi gir råd om vind og solcelle-energi når de fattige selv ønsker reell "kraft", slik vi selv kjenner den. Altså olje og elektrisitet over nett.

Jeg tror det ville vært en fordel om disse intellektuelle "reservejesuser" først og fremst reddet seg selv fra sine evige egotripper..

En trenger ikke være "reservejesus" for å engasjere seg i bistandsdebatten. Men vi tør vel reservere et lønnlig håp om saklighet?

Det begynner å bli en stund siden bistandsaktører satte i gang større tiltak uten å involvere 'målgruppa'. I dag er bistanden stort sett meget inkluderende, med mange gode lokale og regionale aktører som tar ansvar for egen utvikling, med solidarisk input utenfra, både i form av penger, know--how og kompetanse.

Men utvikling og planlegging er krevende; om det er noen veistumper eller jernbanesviller som skal bygges her hjemme; eller det er større tiltak ute. Men det er i alles interesse at vi lykkes; både her hjemme og der ute...Det dreier seg lite om å være Jesus eller Judas, men mest om sunn fornuft, gode intensjoner og et realistisk gangsyn...

Min litt humoristiske kritikk av intellektuelle "reservejesuser" må ha falt Andrew Kroglund tungt for brystet når han må hente moralsk støtte og hjelp i selveste Judas, for implisitt mener han vel jeg er en Judas for de fattige? For hva annet gjør Judas i denne debatten?

Videre fortsetter han i samme spor som før, hvor "hans" idéer - ifølge ham selv - er støttet av sunn fornuft, gode intensjoner og et realistisk gangsyn.

Hva med å forholde deg til kritikken Kroglund og se litt forbi både Jesus og Judas. For kritikken er fremdeles at "målgruppa" for din sunne fornuft, gode intensjoner og realistiske gangsyn får dette tredd over hodet.

Slik det ser ut i dag gjør vi best i å overlate utviklingsarbeidet av fattige land til kineserne, som ved sin handel med disse land gir bygging av nødvendig infrastruktur som veier og vannkraft i bytte mot råvarer. Ikke solceller og ikke vindkraft, men det de faktisk trenger.

Andrew Kroglund derimot er en forkjemper for planting av klimakorrekte karbonskoger som driver titusenvis bort fra sine leveområder og ut i langt større fattigdom og elendighet. Sunn fornuft, gode intensjoner og realistisk gangsyn? Og hvem var egentlig Judas?

Andrew: Er det ok om solidaritetsbegrepet utvides til å mene at et land skal kunne utnytte det som finnes av teknologi - også om det er å bygge ut større kraftverk og industrialisere landbruket? Eller betyr solidaritet alltid det samme, dvs. "pakken" definert på venstresiden? Du sier selv det koster mye penger - fornybar energi til alle vil koste mye mer enn hva vi noen gang kan få til gjennom bistand. Altså må vi mobilisere privat kapital. Da er det profitt som må til, ikke tradisjonell solidaritet.

Og Andrè, hva jeg mener om å høre på de det gjelder:

http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/alle_meninger/cat1002/subcat1041/thread211747/#post_211747

Anbefaler for øvrig Lindsay Whitfield og The Politics of Aid for å forstå hva "eierskap" i mye av dagens bistand faktisk betyr: Utviklingsland tilpasser seg strategisk til hva de vet "vesten" vil de skal be om, mer enn å faktisk ta eierskap til hva de selv ønsker.

Selvfølgelig tilpasser disse landene seg hva vi tilbyr, for har de egentlig noe valg, annet enn å motta nettopp det vi velger å tre over deres hoder? Nei.

Om vi - altså vesten - tilbyr løsningene må altså mottagerlandene - enten de vil eller ei - tilpasse seg. Dette er vel også hovedårsaken til at Kina har langt mer suksess i sine fremstøt. For Kina spør først og fremst hva mottagerlandene selv ønsker, ikke hva vestlige intellektuelle mener de burde ønske.

Ellers var min kritikk rettet mot den som måtte føle seg truffet, og noen har visst følt seg en smule mer truffet enn andre..

Kinas inntogsmarsj på den internasjonale arenaen er spennende. Og gir mange fattige land muligheter til å investeringer i nødvendig infrastruktur; til alt fra nye fotballarenaer, til sykehus, jernbanelinjer og veier. Men det er også en pris å betale. Kina sikrer seg langtidskontrakter på råvarer og naturressurser. Hvor gode eller dårlige betingelsene er, vil ettertiden måtte dømme.

Uansett er jeg enig med deg, Heidi, i at privat kapital må moliseres. Solidaritet er ikke nok til å løfte alle ut av fattigdom; og et fornuftig blandingsforhold mellom privat og offentlig kapital er nødvendig. Og landene må jo selv bestemme om de vil satse på stordrift og større kraftverk. Men de må likevel følge internasjonalt anerkjente prosedyrer, blant annet om 'prior, informed consent', slik at alle interessenter og de som eventuelt utsettes for inngripen i hverdagen får uttale seg osv.

Norge bidrar jo også når utviklingsland utvikler egen oljevirksomhet, f.eks, gjennom det Norad-finansierte programmet Olje for Utvikling. Her gis kompetanseoverføring på god ressursforvaltning, miljøkonsekvensanalyser, skattepolitikk osv. Også her er et viktig prinsipp at øjosystemforvaltning må med og lokale stemmer skal høres osv.

Det forenklede bildet av at normal bistand tres nedover hodet på mottagernasjoner holder ikke lenger; alle parter er bundet av OECDs og andres retningslinjer for hvordan god bistand utføres.

At bistand brukes politisk derimot, er fortsatt sant. Her er nok å skjele til USAs bruk av bistand i Midt-Østen, f.eks.

Ingen av oss har vel patentet på gode bistandsløsninger, annet enn at fattigdosmorientering sannsynligvis har mest for seg, og at lokal og nasjonal forankring er viktig. Gjennom deltagelse følger eieforhold og kompetanse.