Norsk klimadebatt forkludres kontinuerlig av kraftbransjen og miljøorganisasjonene, trolig med hensikt. Det er ikke mulig å gi en komplett avklaring av de eventyrene som fortelles, men her er i alle fall en begynnelse.

Informasjonen om klima og energi fra kraftselskapene og deres felles organisasjon, Energi Norge, blir mer og mer uforståelig. Informasjonen spriker i alle retninger, og gjør det vanskelig for folk flest å forstå hva selskapene snakker om. Massemedia og de fleste kraftpolitikere deltar kontinuerlig i forkludringen.

Den ene dagen har vi energimangel, og tørr-årene står nærmest i kø, mens Energi Norge den neste dagen fantaserer om at vårt overskudd på vannkraft i løpet av noen år vil vokse fra 5-10 terrawattimer (TWh) til 40 TWh. (Til sammenlikning er husholdningenes årsforbruk ca. 35 TWh av en norsk årsproduksjon på ca. 130 TWh). Både overskuddet og underskuddet krever angivelig 4-5 nye kraftkabler til EU. Den ene dagen skal kabelbygging føre til at kraftprisen generelt blir lavere, mens avisene den neste skriver at prisene vil flerdobles på permanent basis. Den ene dagen skal Norge bli nesten karbonnøytralt, mens vi den neste også skal bli et ”batteri” for Europa, og forsyne EU med grønn energi slik at EU årlig kan redusere utslippene med flere millioner tonn CO2.

Bransjens argumenter er usammenhengende og selvmotsigende: Det er utelukket at lille Norge kan bli både verdensmester i bruk av egenprodusert fornybar energi, og samtidig frelse EU fra klimaundergangen.

Norges behov for ny, fornybar energi

I følge Klimameldingen, som nylig ble behandlet av Stortinget, skal Norge innen 2050 bli nesten karbonnøytralt. Det meste av industriens bruk av fossil energi (15 TWh) skal erstattes av fornybar energi, og en god del av den fossile energien i transportsektoren (57 TWh) skal også erstattes. Tar vi hensyn til befolkningsøkningen fram mot 2050, kan vi regne med at Norge vil trenge minst 50 TWh ekstra med fornybar energi de nærmeste 40 årene, om Klimameldingen skal kunne realiseres.

Hvor finnes den nye, fornybare energien?

Klimameldingen sier lite om hvordan den fornybare energien skal skaffes. Andre offentlige og private utredninger er også nokså diffuse, og spriker ekstremt i sine antakelser. Med utgangspunkt i Olje- og energidepartementets Energiutredning (NOU 2012:9) som kom i mars i år, kan vi likevel gjette på følgende muligheter framover: Vannkraftoverskudd (20 TWh), forbedringer av eksisterende kraftverk (5 TWh), energieffektivisering i industrien (10 TWh), innsparing i yrkesbygg og boliger (5 TWh), grunnvarme og varmepumper (15 TWh), småkraft, solenergi og vindmøller (10 TWh), og dessuten en del bioenergi (som ikke er helt klimanøytral): 15 TWh. Dette summerer seg til mellom 60 og 70 TWh (pluss bioenergien), og bør vel oppfattes som et minimumstall for det som er mulig å få til.

Vi kan altså konstatere at Norge selv trenger det meste av den nye, fornybare energien vi realistisk sett kan administrere fram de neste ti-årene.

Kraftbransjens fantasier

Kraftbransjen tenker imidlertid i helt andre baner: For det første bør Norge selge (dyr) vannkraft om dagen og importere billig kraft om natta (mest ustabil vindkraft fra Danmark og Tyskland når det blåser mye sør for Skagerak). Denne formen for ”batteridrift” er greit nok, men det norske strømforbruket er lite om natta, og man trenger naturligvis ikke flere nye kabler til EU for å klare slikt småtteri.

Også eksporten klarer vi å administrere uten å bygge flere kabler. Allerede i 2000, flere år før kabelen til Nederland ble bygd, eksporterte vi vel 20 TWh, og det siste året har vi også eksportert godt over 20 TWh. De to første kablene som nå er planlagt (til Tyskland og England) har begge en maksimumskapasitet på nesten 11 TWh. Samlet vil de norske kablene kunne få en eksportkapasitet på minst 70 TWh, halvparten av norsk vannkraft.

Men for det andre antar kraftbransjen at vårt faktiske overskudd på strøm kommer til å bli enormt, uten at dette på noen måte er dokumentert eller sannsynliggjort. Det formidable kraftoverskuddet som optimistene tror vil bli akkumulert, kan vi risikere å ”låse inne” i Norge, med store økonomiske tap, dersom vi ikke bygger kablene til EU, hevdes det. Forestillingen om et gigantisk norsk energioverskudd, er imidlertid en politisk bløff. Det finnes ingen sannsynlighet eller mulighet for at Norge i løpet av 40-50 år skal kunne utvikle lønnsomme, fornybare energiprosjekter som løser egne CO2-problemer, samtidig som vi eksporterer mellom 50 og 100 TWh til EU. Kraftbransjens mediestrategi gjelder derfor noe helt annet enn å skaffe norske eiere, dvs. kommunene og staten, inntekter til sine velferdsformål.

Forholdet til EU

Det forholdet at den norske kraftbransjen nærmest er i ferd med å gå amok med tvilsomme, økonomiske spekulasjoner, er kombinert med et annet viktig utviklingstrekk. Det gjelder forholdet til EU.

EU mislyktes delvis for noen år siden i forsøket på å få kontroll over norsk kraftproduksjon (hjemfallssaken). Men nå prøver EU/ESA seg igjen, på en litt mindre synlig måte. Men utgangspunktet er det samme som før: Prinsippet om fri import og eksport av varer i EØS-området. Det spørsmålet som nå er aktualisert, gjelder Statnetts enerett til å bygge kabler. Stoltenberg har snakket med Cameron og Merkel (bak ryggen til Borten Moe?), og ser ut til å ha funnet et kompromiss som de tre statsministrene finner tilfredsstillende: Statnett bygger de kablene Tyskland og England (og Energi Norge) ønsker seg. Ved at selve kabelbyggingen ikke blir privatisert, unngår Stoltenberg bråk i Norge (tror han). Men strømmarkedet blir åpent som ei låvedør, og kraftselskapene vil kunne selge mye mer enn vårt vannkraftoverskudd (og vil kunne importere tilsvarende med fossil energi fra EU).

Taperen i dette spillet, blir de norske husholdningene – som skal betale deler av investeringen (50 milliarder?) over nettleia, og over en vesentlig høyere strømpris. Det skal ganske mange lønnsoppgjør til for å dekke slike utgifter. Også den kraftkrevende industrien kan bli en taper. – Det er vel derfor på tide at Nei til EU begynner å interessere seg for norske interesser knyttet til energiproduksjonen, og at organisasjonen slutter å jatte med miljøorganisasjoner som har misforstått viktige sider ved energiproblematikken.