Isbjørnen lever i arktiske strøk. Et opptog av mennesker valfarter langveisfra for å se den arktiske skapning med en blanding av skrekk og fryd. Isbjørnen har vekket menneskenes redsler, og de lærer å trå forsiktig.
"Alle arter hører til et sted" . Ordene tilhører Karl Erik Harr. Bildet han malte i gave til Aung San Suu Kyi avdekker et isdekt fjell i et numment landskap som kunstneren kaller "fredens landskap". En isby i ruiner med åpne fjellkjeder som støter sammen og faller i det sølvskimrende vannet.
Fjellet endrer seg alt etter hvor man står og ser. Kolossene beveger seg med astral forflytning. Bratte, glatte vegger tar kulden som styrter ned i det brusende vannet. Han hører hjemme her, i dette arktiske landskapet som karakteriseres som krystallrent og fredelig. Kjenner det. Isen puster. Hjertet hamrer. Han lytter konsentrert. Ingen hører eller sier noe.
Lik den arktiske skapning i sal 250. Med jernringer som skraper mot den isnende gjerningen. Mange valfarter for å få et glimt av han, ikke bare gjennom tv-skjermene, men flere møter opp i rettssalen for å se han på nært hold. Han holder stand fra dag til dag i en sal der luften blir stadig tyngre. Redselen er total. Menneskene på begge sider prøver å forklare hans uforståelige framferd overfor menneskeheten.
Han har levd isolert i sitt arktiske strøk- avskåret fra menneskeheten- der han har hatt et stort handlingsrom. Han dro til varme land- ikke for varmens skyld- men for å finne diamanter, dette isnende krystall som er gjennomsiktig og hardt lik det arktiske fjell i nord. Det arktiske saltet gir kraft til å stå imot nedbrytingen.
"Alle arter hører til et sted". Isbjørnen hører hjemme i dette ekstreme arkitektoniske landskapet, på grensen av eksistensen. En sfærisk musikk fra et lydhørt landskap som selv ikke solstrålene kan gjennomborre. Og et landskap der sval stillhet råder - som forviser sommerparadisets nakne sang.
På samme sted, i det arktiske landskapet, lever den varmeste søteste skapning på jord, selen og pingvinen, side ved side med den arktiske kongen, isbjørnen.
En dirrende balanse som sprenger grenser.