Stortingspolitikerne har funnet svaret på hvordan vi skal redusere våre klimautslipp i Norge med to tredjedeler innen 2020.
De vil ha mer satsing på kollektivtransport, raskere opptrapping av klimateknologifondet, utfasing av oljefyring, en egen strategi for biogass og en intensjon om å bygge minst ett anlegg for lagring av CO2 innen 2020.
Vi kunne påpekt manglene ved forliket: Den defensive motvilligheten som skinner gjennom papiret, fredningen av oljenæringen, elbilfordelene som bare beholdes til 2017, for eksempel. Men dette er tross alt bedre enn ingenting. De fleste miljøorganisasjonene synes å enes om at klimaforliket er et skritt i riktig retning, men heller ikke noe mer enn det. Forliket er ikke et detaljert veikart, men et startskudd - og så blir sykkelveiene i stor grad til mens vi tråkker. (Skjønt hovedsakelig kommer vi til å kjøre SUV i framtida også.)
Tiltakene er beskjedne, og det var ikke en gang den rødgrønne regjeringen som presset på. Vi kan takke KrF, Venstre og Høyre for at klimaforliket ble mer ambisiøst enn først tenkt. Det positive er at alle partiene, med unntak av Fremskrittspartiet, har blitt enige om noe. Ulempen er at det er de motvillige som er satt til å administrere gjennomføringen. Veien framover er brulagt med gode intensjoner, men også korsveier der beslutninger må fattes, ambisjoner kan senkes, utsettes, omfortolkes, uthales, og på nytt veies opp mot det sosialøkonomiske ideal. Det hjelper ikke med evne, hvis det skorter på vilje.
Brundtlandkommisjonens rapport utkom for 20 år siden. Da var våre utslipp på rundt 39 millioner tonn klimagasser, i dag slipper vi ut 53 millioner tonn. Vi vet hva som må til, og vi vet at vi ikke kan sykle oss vekk fra problemene.
Publisert i Dagsavisen lørdag 9. juni.