Siden sin unnfangelse har IPCC, "The Intergovernmental Panel on Climate Change", vært omspunnet av kontroverser og skandaler, hvor juksing og tilpasning av globale temperaturer kun har en hensikt. De må anpasses grafen for CO2.
På et vis er dette verdens enkleste hypotese å sette seg inn i for en legmann, for den sier enkelt og greit at; "når innholdet av CO2 i atmosfæren stiger, så stiger også temperaturen". Dette er veldig enkelt å forholde seg til. Man kan simpelthen bare måle hvor stor økningen av CO2 er, og så kan man igjen enkelt forutsi hva temperaturen er eller skal være. Dersom hypotesen stemmer!
De siste 15 år har ikke globale temperaturer spilt helt på lag med denne hypotesens forkjempere - representert ved IPCCs lojale sfære av klimaforskere - og dette har for noen gitt grunnlag for ettertanke. For IPCCs hypotese-lojale klimaforskere derimot, har det gitt grunnlag for en omfattende og vidtrekkende "justering" av globale temperaturer fra pol til pol.
"Justervesenet" tilknyttet IPCC har med dette foretatt store endringer i nyere temperaturhistorie, der det kanskje aller grelleste eksempelet finnes i Antarktis, hvor denne temperaturjusteringen snudde Antarktisk klima fra nedkjøling til oppvarming. Dette ble gjort nærmest i en håndvending og pingvinene jublet.
Men hvor stor tiltro kan vi ha til disse justeringene? Og hvor habile eller rettere sagt inhabile er disse temperaturfikserne som selv har et stort økonomisk insentiv i å nettopp påvise økende globale temperaturer for å få beholde sine statlige tilskudd og levebrød?
For om temperaturen fremover ikke stiger - men viser seg å faktisk falle - så vil også denne hypotesen falle. Og da kan vi atter returnere til å bygge vårt velferdssamfunn på oljeutvinning og oljerikdom med god samvittighet som før.
Mens våre temperaturfiksere derimot vil sendes til Jan Mayen, for et inngående og kompetansehevende temperaturstudie av den globale oppvarmingen ute i felten.