I 1968 hørte jeg foredrag av en eldre antroposof om steiners "Dreigliederung der sozialen Körper" og en passant ble nevnt økingen av CO2 i atmosfæren til hvilket han kyndig bemerket: "Intet
problem, det er misforstått, det bufrer mot Carbonatsedimentene i havet!" så tanken er gammel og den er utbredt i Krædse. Jeg var/ er kjemiker og lot ham passere da andre
miljøproblemer som Atombomber, Svovelsur nedbør, Smog og Waldsterben var mer prekære dengang.
Men har senere måttet se nøyere på det og ser at det er rivende galt og klart forbundet til QVAKK og kvasividenskap. Man peker for det første stikk motsatt og gal vei. CO2 bufrer mot
carbonatsedimentene ikke i havdypet men på Mount Everest og oppe i Alpene., på Mount Blanc og i Fauskemarmoren og verdens dryppestenshuler. Og oppe på Olympen. "Den Calciummengde som årlig renner ut
av Rhinen har, hvis den tenkes som en kube, en sidelengde større enn høyden av Kölner Dom!" Ifølge Riesenfeldts Lehrbuch der anorganischen Chemie av 1946.
Så forskningen har fungert før i tiden også. Og vi må gange opp med alle verdens store elver.
Jeg stoler aldri på expertene så jeg må forholde meg til forsøk hvor det kan granskes i virkeligheten. I folkeskolekjemien bobler vi pusteluft i et reagensglass med kalkvann, som blakkes. En
binding av CO2 til Ca++, i vann. Men premisset er meget høy pH. Slik at kalkpatroner i dykkerapparater og Ubåter og Manned spacecrafts må holde Kalilut i tillegg til våtkalk for å gjøre carbon sink
ned til forsvarlig pusteluft. Dette skal huskes først om man fører kjemiske argumenter. Jeg har lest videre, under forhold så felles Calcium anorganisk i sjøen, ikke som carbonat men som sulfat, som
alabast.
Felling skjer derimot organisk. Fytoplanctonet opp-komprimerer calcium og CO2 mot meget høyt osmotisk trykk og kjemisk potensiale, med solkraft, en imponerende prestasjon. Og så
kommer kua, den store akvariesnilen og eter seg veier i grønska og bygger seg derav et flott snilehus av dyp- bergarten Aspartin som eventuelt sedimenteres. Det er det aktuelle Carbon
sink. Men det er samtidig gitt at det levende liv vil slite mer og mer med dette dess surere vannet er. pH i havet er et noe tvilsomt parameter, da det er vanskelig å få målt det presis
nok. Jeg har sett på det.
Men vi har enkle kjemiske metoder å studere det med. Slå en bøtte grønnsåpevann i sjøen, det dannes en hvit sky. Det er Calcium- carboxylat. Så er det åpenbart ikke likegyldig
hvilket carboxylat heller, for det feller ikke med eddiksyre eller eplesaft eller citronsyre, men feller meget kraftig med oxalsyre rabarbrasyre, og der sitter sikkert tricket til fytoplanctonet, De
opererer sikkert med finurlige carboxylsyrer og grupper for å fange calcium av sjøen.
Så et viktig forsøk til: Vinsyre og natron og slå vann på. CO2 går rett til værs kvantitativt og viser at "Karbonsyren" ikke existerer, ikke engang som intermediært stadium. Karbonsyren er gammel
overtro, som forlengst er gjendrevet av forskningen.
Riesenfeld skriver at CO2 løses 1 liter gass i 1 liter vann ved 20 celsius, og det dobbelte ved frysepunktet. CO2- trykket over vannet er da 1 bar. Dette bekreftes allevegne. Martin
Ystenes Sprøytvarsleren har opplyst Per Engene om det offisielt, Ystenes bestrider altså ikke Riesenfeld av 46. Temperaturendringen i havet er ikke i nærheten engang av å ha kunnet utgasse
de mengder som må til for å forklare Mahuna Loakurven.
Så en exotisk detalj. Jeg tar personlig æren av å ha oppdaget Ellestads bløff. Ellestad flagrer med noen CO2- data fra 1820-1830 da CO2 gikk opp til 440ppm og falt så rakt
ned til 290 ppm igjen , dette viser og beviser at det sinker fort ned i havet igjen og bufres der, og han fører videre en rad av slike histortiske data og eksempler. Og som finale, hele 470 ppm i
1940 som så fort sank ned igjen på 310 ppm.
Merk der at molvekten for luft og CO2 er de meger greie tallene 29 og 44.
Så denne Ellestad har beviselig klar å for- bytte og om- bytte molprosent og vektprosent som det behager ham for å bevis- føre at det flagrer vilt og fort opp og ned. Regner man om de høye
tallene hans efter brøken 29/44 så faller det konsekvent inn på Mahuna Loa- kurven og stemmer pent og konsekvent både med Aschehougs lexicon og med Riesenfeldts lærebok Kap
om luften og om CO2.
Jeg har vanskelig for å finne ord, men er tilbøyelig til å bruke værst tenkbare skjellsord om forholdet: slips & glis rett i synet på folk.
(pågående, demonstrativt keiserlig.)
Jeg finner det ille umoralsk.
Så har jeg funnet en viktig kilde, http://dipl._ing._Heinz_Thieme
skalleses i orginal. Man finner denne samme Thieme videre som Teknisk Assessor på jernbanen i Leipzig, (det må ha vært på Østbanen). Jeg formoder med høy sannsynlighet
gammal STASI, som for å kunne være teknisk assessor, kurses bare kort og utstyres med diplom fra okkupasjonsmakten. Thieme gjør i sitt manifest og opprop et stort nummer av at AGW CO2
synes å være en religion, og Manifestet er stillet direkte til Prestedattera Angela Merkel fra Brandenburg så det har brodd, må vite.
Men pretedattera fra Brandenburg har grangivelig Doktorgrad i fysikalsk kjemi fra Plancinstituttet, fremdeles i Leipzig så der kan det ligge gammelt nag.
Men dette er nivået også i Norge/Noreg dette pøbelland, idet forfatterparet Tullberg-Engene nærmest bare har plagiert manifestet til Heinz Thieme og oversatt det skrift- tro dogg-
matisk til Nord- germansk for andaktsbruk og opp- byggelse i Krædse. (Konventikler het det før i tiden, i nyere tid heter det basisgrupper, studiesirkler og kommunistiske
celler)
Bander og banditter er vel å bruke for stygge ord? Jeg tror "Konventikler" og KADRE- emissærer rammer bedre.
Det bekymrer meg at dette nivået finnes inni universitetet også her i dette pøbelland, men det er meg ikke ukjent fra før. Jeg har ofte måttet stusse før også om årene.
Sånt som det der er slitsomt for studentene, for det blir så mye pugg at man virkelig kan bli helt fortvilet, medmindre man er innvidd og medlem og kan begunstiges ved industrialisert examensfusk
og forskningsfusk. Det er det værste ved tingene i første omgang.
Men jeg håber Benestad som er Havforsker skjønner hvor viktig det er også med forsøkene i det små¨og at man kan tyde det for eksempel i et akvarium eller i reagensglasset eller i ei nbrusflaske
med skrukork, i det experimentelle hav. Og så bruker vi ispyttene.