Er einig med forfattaren.

Jaget etter meir pengar, meir forbruk, meir bruk og kast, kan faktisk øydelegge planeten vi bur på. Vi er istand til å nedbygge heile landskap på et par år, det vakraste Norge har og som folk reiser jord rundt for å få lov til å oppleve saman med oss.

Ka' er vitsen med å kjøpe seg ein estetisk og vakker båt til 2 millionar når du er nøydt til å bruke den i et industriområde ?? Det er mange som etterkvart ser desse viktige problemstillingane. Dette om naturen vår, om stillheten vår, om verdiar som et umettelige pengejag faktisk kan øydelegge. Det bør vere i alles interresse at vi no tar dette på alvor, uansett hvilket politisk parti ein tilhører - det er mange mennesker som no ser det som skjer og som ynskjer å fokusere på verdien av det vi har igjen av våre vakre levande norske landskap.

Forfatteren setter fingeren rett på hovedproblemet: Vi er i ferd med å overforbruke oss inn i fordervelse.

Alle vet vi innerst inne hvorfor. Pengemakta rår. Vi klarer ikke å fri oss fra demagogien i en falsk og avleggs økonomilære.

Troens første bud er dens dypeste erkjennelse: Kapitalen har den magiske egenskap at den skal forrentes, vokse i kraft av seg selv som om den var en slags levende organisme. Andre bud formidler metodisk nødvendighet: Derfor må det være kontinuerlig økonomisk vekst, alt annet er utenkelig. Og tredje trossetning påbyr: Den eneste, rette lære viser dermed at det skal finne sted stadig økt ressursuttak og forbruk, og sånn må det bare være, for ellers stanser veksten.

Budskapet er utlagt med kraften i sirkelbevisets innebygde selvfølgelighet. Sammenfattet formidler det en, eneste kjernepåstand: Kapitalen er hellig, allmektig og ukrenkelig.

Menigheten danser rundt gullkalven. Vinduskonvoluttene tvinger tvilere til taushet: Du skal hedre dine renter og avdrag, så vil det gå deg vel, og du kan leve lenge i hjemmet.

Lydig forbruker vi livsløpet i manesjen hos et aggressivt konkurransesirkus. Miljøet mishandles, ressursgrunnlaget ruineres, og klimaet går mot katastrofe. Livskvaliteten er tapt av syne og ansvarligheten kastet på båten. Vi er oppdratt til å gi blaffen i alle verdens medmennesker og våre egne etterkommere. Meiningen med livet er først og fremst at de guddommelige pengene skal vokse seg videre. At levegrunnlaget svinner vekk under føttene på oss, får vi bare avfinne oss med.

Norske nordmenn er verdens rikeste folkeferd. Om noen noensinne hadde historisk anledning til å ta et oppgjør med egen galskap, så var det oss - her og nå. Men vi sender våre tillitsvalgte ut i verden for å kjøpe avlatskvoter på klimabørsen slik at vi kan lulle oss inn i livsløgn og rolig synde videre. Vår fremste leveregel er blitt: ”Alt kan utsettes”. Så rauter vi i vei på griskhetens gressganger, forbrukskveg i kapitalmaktens tjeneste.

Mannen med ljåen står allerede i tunet. Vi vet hva som venter: Klimaet går av hengslene, menneskene kan ikke lenger mette seg, og verdens folk legger ut på vandringer. Børsene raser og bankene kollapser. Oljefondet blir en historisk vits. Det vil nok gå fort, men neppe smertefritt.

Kan vi erkjenne at troen var vranglære og budene bare viser og eventyr? Folkesagnet om at kapitalen hele tiden måtte vokse er jo avstumpende og farlig, for det peker rett ut i avgrunnen.

Sannheten er kanskje like vanskelig å innse som løsningen er såre enkel. Vi må rett og slett erstatte pengesystemet vårt med en mer stabil verdimåler, altså et betalingsmiddel uten innebygget krav om at pengene skal vokse i kraft av seg selv. Dette haster. Det er all grunn til å ta fatt på jobben umiddelbart.

Fri oss fra rentenes tyranni. Brenn de falske økonomibibler på bålet. Rens handelshøyskolenes korridorer for restene av råtne løgner. Bygg banken om til restaurant og la børsen bli billedgalleri.

Liberalister og sosialdemokrater prediker hver sin variant av pengeveldets evangelium. Omkvedet har vi hørt så lenge at det til slutt er bare støy i ørene. Begynn å tvile. La fornuften få innpass, og bytt ut falske profeter på tinget. La oss satse på en fremtid uten tvang til selvutslettelse.

For oss gamle er livet er snart slutt. Vi så mye kjærlighet som visnet. Vi møtte psykopater av begge kjønn. Vi så kjærlighet også........

Jeg synes kommentaren din var så bra at jeg har twitret med lenke til hele innlegget ditt :-)

Om Anne Hilde Røsvik og hennes likesinnede synes at de forbruker for mye, har de selvsagt full anledning til å redusere forbruket sitt. Selv ønsker jeg å øke forbruket mitt, og jeg stemmer på politikere og partier som jeg tror vil bidra til at min og mine medmenneskers materielle levestandard øker i årene som kommer.

Det pussige er at folk som sier at de er mot forbruk og materialisme, har en slik trangt til å blande seg inn i hvordan deres medmennesker velger å leve, de vil tvinge alle andre til å følge sine selverklærte nøysomhetsidealer. Derimot har jeg til gode å oppleve at erklærte materialister ("middelaldrende hvite menn i grilldress") prøver å tvinge sine medmennesker til å forbruke mer.

Kan vi ikke alle bli enige om å la folk innrette seg slik de selv vil?

Det store problemet her er at Norge er faktisk et demokrati. "Straffer" man folk for mye uten først å skolere dem i hvorfor det er nødvendig så oppnår man bare at andre kommer til makta i stedet, andre som er mye mindre villige til å ta miljøhensyn.

Klimapolitikk er derfor et stort folkeopplysningsprosjekt. Det hadde vært veldig greit om avisene faktisk hadde fokusert mer på klima. F.eks. Grønlandsisen som smelter fortere enn noensinne.

Før folk innser faren er de heller ikke villige til å kutte i levestandarden. Da overtar miljørevisjonistene makta.

Takk for mange gode kommentarer og innspill. At artikkelen har vært på både "Mest lest" og "Mest likt" tar jeg som et tegn på at mange interesserer seg for emnet og forhåpentligvis ønsker å bidra til en positiv endring. Jeg er helt enig i at vi trenger opplysningskampanjer. Vi trenger også frihet til å kunne velge produkter basert på etisk handel etter økologiske prinsipper som ikke skader verken andre mennesker eller dyr. FNs forbrukerrettigheter innebærer: Retten til å bli informert, velge, bli hørt, klage, trygghet og forbrukerkunnskap. Men det er sjelden vi vet noe om miljøkonsekvenser, arbeidsforhold, dyrevelferd etc som ligger bak vareproduksjon og altså sjeldent at disse rettigheter er oppfylt.

Om vi betaler litt mer for varene kan vi få bedre kvalitet og beholde varen mye lengre. Vi kan da forbruke mindre slik at naturen tar mindre skade av det.Produsentene kan få bedre betalt og ta mer hensyn til miljø, natur og dyr.Dette burde være en vinn-vinn situasjon og positiv mulighet for alle, men kanskje ikke så positivt for aksjeeiere og dem som skal skumme fløten av andres arbeid og i dag presser på for å øke forbruk og oppnå svært kortsiktige gevinster for seg selv.

Til B.D.N. som kommenterer under så håper jeg du ikke tenker slik på alle områder i livet. jeg håper du tenker på konsekvenser av egen oppførsel og handlinger, og i hvilken grad handlingene dine kan skade andre.

Det mest altruistiske vi kan gjøre, er å øke forbruket vårt om vi har mulighet for det. Da bidrar vi til å holde hjulene i gang og folk i arbeid. Ikke å bruke pengene sine er trolig noe av det mest egoistiske et menneske kan foreta seg. Følgene av nullvekst sliter Frankrike og diverse andre europeiske land med, primært i form av millioner av arbeidsledige. Mennesker betyr mer enn all verdens mijø og truede dyre- og plantearter.

Den dagen vi eventuelt måtte få alvorlige miljøproblemer, vil vi utvilsomt være i stand til å håndtere disse, slik vi mennesker har klart å håndtere diverse andre problemer opp gjennom historien.

Meget bra men det skal trening til og jeg har holdt på med det i mange år som en borgerlig dyd av nødvendighet , å falle tilbake på gamlemåten og oppdatere den og følge med tiden når man er "arbeidsløs" og ens inntekter og karriæreplaner ikke går etter ekspansiv oppskrift.

Jeg har ikke kjøpt en plankestubb eller en spiker siden 1980 men det er mye som også skal kunnes og som må være trenet når man for eksempel skal bruke resirkulert. Så er det slike ting som ikke å spenne penger på nye leker hverken til seg selv eller barna, men resirkulere og reparere og videreutvikle,...det er stor stas å få den ødelagte leka tilbake som julegave resirkulert og reparert igjen og litt forbedret. Og viktig pedagogikk og kulturpolitikk, å vise og demonstrere for neste generasjon at sånn kan det gjøres. Og være kvalitetsbevisst og kjøpe bare kvalitet og reparasjonsvennlig. Da får man ned forbruket.

Jeg resirkulerte noen stoler som allerede var resirkulert to ganger, min oldermors pinnestoler. De var nå 100 år gamle. Det tok oss vel en uke å skrape forsiktig og få gitt på ny beis og ferniss hvor kunsten også må kunnes men jeg hadde endelig lært det ved å forske i musikkinstrumenter og barokk treteknologi. Men ikke en ukes arbeidstid for det er bare noe man går og tar i innimellom mens man tenker seg om. Og gevinsten er at da slipper man å jogge og sporte og betale for norsk tipping og kjøpe og slite med duppeditter og dingsbomser.

Lønner det seg?

Tja, nå har de fungert i 100 år og vil kunne fungere i 100 år til fordi det er kløktig designet reparasjonsvennlig kvalitet fra dengang, man hadde nemlig ikke råd til annet. Og da blir de stolene etterhvert svært billige. Men man skal være klar over at det er kløktig designet og uttenkt reparasjonsvennlig og vedlikeholdsvennlig under forutsetning av at den gamle byggmester, den gamle møbelsnekker får lov å tale inn i fremtiden så kunsten ikke går tapt, og der er det at de i regelen har vurdert feil. Alle kulturrevolusjonene og skolereformene og metode og stilbruddene og lærebruddene som har fulgt siden dengang. Jfr: "Naaaaaaai... det lønner seg ikke å vøle på sånt.... det er faktisk billigere å rive hele rukklet og bygge helt nytt..!"

Men det har man da aldri hatt råd til, man måtte pent vøle på det man hadde.

og:

"jamen arrrr beierrrr rrrraaaaaogiprakiksiss må jo tjene penger..."

Ja selvfølgelig men hva om de tok seg til noe mer nyttig så de slapp å slite seg helt ihjæl for å tjene de penga som bare går til drit- dyrt og lite holdbart tant og fjas. Det er så mye som skulle vært gjort og hvor man ikke har råd. Og det skyldes jo at man bare driver og lager tull og tant og fjas som ikke holder i lengden, og som det ikke nytter å vøle på.

Det førindustriale og ikke- industrialiserte snekkeri som virker og leverer i entall og fåtall er dramatisk raskere billigere og bedre men har sine omkringliggende kulturpremisser og sosiale premisser og lærepremisser. Glohaugen må være varm for eksempel, man må selv også kunne smi eller smeden må være i gangbar avstand for verktøyet må selv-designes og selv- reguleres, idet jernia var ikke oppfunnet enda. Men det går dramatisk fortere og billigere og bedre med øks og beiksle og kniv og skrubbhøvel og profilhøvler mot å rive halve huset for å få inn nye vinduer og dører og helrenovere for den minste detalj slik man gjør idag. Og betaler seg blakk for moroa.

Med bare fem skuffer med pulver bak disken i farvehandelen var brekkingen enkel, og man slapp fotometeret og det forferdelige farvekartet, og minstekvanta på 3 liter betaler i kassen. En pris med pulver og en dråpe olje, simsalabim, kjøkkenet er nymalt og man slipper de forferdelige malersjauene bare for noen få slitasjeskrammer. Det var gamlemåten, dramatisk fortere billigere og bedre. Men hele læra og kunsten og kulturen er blitt forkjetret, og det er dyrt, det.

Hvaslags barbari var det som ville rive vikingskipshuset og bygge helt nytt forresten? det huset og monumentet har da virkelig forbilledlig kvalitet.

Før min bestefar satset på en maritim karriere og endte opp som seilskuteskipper, var han bøkker i min oldefars bøkkerverksted (hvor man i hovedsak snekret tretønner for sild i lake - altså en saltholdig væske som forhindret silda fra å råtne). De gamle kunne sitt snekkerhåndverk og kjente sitt verktøy. Kulturtradisjonen omfattet å overlevere kunnskaper og redskaper til neste generasjon.

Som barn på mine besteforeldres småbruk fikk jeg tradisjonen inn gjennom både lek og alvor. Jeg fikk min egen, lille øks på min syvårs fødselsdag, og så fikk jeg lov til å gå ut i lia for å felle et stort tre, helt på egen hånd og uten overvåkemde tilsyn (- så vidt jeg registrerte). Jobben tok mange timer for en liten guttekropp, men den stoltheten som bruste gjennom blodet da treet deiset i bakken, var verdt så uendelig mye. Min bestemor hadde visstnok vært bekymret, men gubben hadde nedstemt henne i familierådet. I dag ville vel noen ha tilkalt barnevernet, og berøvet meg for positiv utvikling av pågangsmot og mestringsevne, samt tidlig opplevelse av integrasjon innenfor hundrevis av års kulturtradisjon.

Min bestefars håndverktøy var stort sett forholdsvis gammelt. Enkelte gjenstander på museum har svært lik utforming, og i noen tilfeller har konservatoren skrevet merkelapp som beskriver gjenstanden som objekt fra vikingtid. Antakelig er noe av håndverktøyet etter min bestefar kanskje flere hundre år gammelt. Godt verktøy ble verdsatt og gikk i arv, sammen med kulturtradisjonen om å ta vare på det. Selvsagt fikk jeg prøve å sveive slipesteinen så snart jeg var lang nok til å rekke opp til sveiva (antakelig i fire-femårsalderen aller første gang).

Da min bestefar døde, var alle mine onkler og tanter blitt ”moderne”, ville heller kjøpe nytt i stedt for gammelt skrot, og jeg kunne rolig ”arve” hele den gamle verktøysamlingen uten at noen brydde seg. Som elleveåring hadde jeg etablert mitt eget, lille snekkerverksted og også en personlig rolle og identitet omkring det. Nå er jeg selv både bestefar og oldefar, pensjonist, og den som tilkalles når noe skal repareres eller bygges. Fremdeles foretrekker jeg min bestefars håndverktøy. Verken Jernia eller andre har noen sinne siden solgt redskaper av tilsvarende kvalitet, eller med utforming som gir tilsvarende allsidige og brukervennlige egenskaper. De gamle smidde stålet med kjærlighet og spikket skjeftene ut fra mange generasjoners visdom.

Mye er forandret. Enkelte håndverkstradisjoner lever nok fortsatt, men i skyggen av industriell masseproduksjon. Mye godt trevirke råtner på rot eller males til papirmasse som etter hvert havner i den grønne dunken, tilsatt trykksverte og en mengde andre, farlige kjemikalier – som vi alle etterpå kan få puste inn via røyken fra forbrenningsanleggene.

En del av olje- og gassproduksjonen blir til plast. Dette, nymotens materialet som vi frenetisk pakker rundt enhver gjenstand, fører til et uhåndterlig søppelproblem, og materialene har i seg giftstoffer som den aller nyeste forskningen innen toksikologi har påvist akkumuleres i organismen og videreføres til ufødte og fødte via navlestreng og morsmelk, slik at hver generasjon blir enda mer forgiftet enn den foregående.

Vi som var barn før plastalderen er uforskammet sunne og friske og oppnår levealderrekord. Dagens oppvoksende generasjon får mye større hyppighet av diverse kreftformer og alvorlig nedsatt fruktbarhet, slik som det fremgikk av den svenske dokumentaren ”Underkastelsen” som nylig ble vist på NRK TV2.

Ett av de verste avfallsproduktene fra raffineringsindustrien, asfalt, spres uhemmet og i gigantiske mengder ut i naturen. Man kan forby piggdekk i byene så folk der ikke puster inn så mye asfaltstøv gjennom vinteren, men de store mengdene farlig giftstoff ender til slutt opp i matjord og grunnvann. Vi (bortsett fra ”klimafornekterne”) har etter hver skjønt at vi har foranstaltet en klimakrise, men vi har bare så vidt begynt å oppdage at vi også forårsaker en biologisk forgiftningskrise som i seg selv truer livet på jorda i like strek grad som det forhold at klimabalansen går av hengslene.

Hvorfor har vi sagt farvel til flere hundre års håndverkstradisjoner? Hvorfor velger vi å bo under dårlige tak og innenfor vegger som avgir giftgasser, i stedet for vegger av ti toms furulaft og under tak som bare trenger fornying av torv omtrent en gang hver generasjon – hus som er varme om vinteren, svale i sommervarmen, og som gir høyere livskvalitet fra adskillig mindre forurenset inneluft? Hvorfor er det blitt nesten umulig å få fatt i mat som ikke er pakket inn i giftig plast eller hermetikkbokser med giftig plastbelegg på innsiden?

Vel, en hovedgrunn synes å være politikere som sverger til et sykt, økonomisk system som forutsetter at vi uhemmet skal øke overforbruket vårt. Samtidig fordummes vi kontinuerlig via den massive propagandaen fra moter og reklame, og slik dresseres vi til ukritisk å følge opp vanviddet i stadig mer ekstremt tempo.

”Mennesker betyr mer enn all verdens mijø og truede dyre- og plantearter”, skriver Bjørn Ditlef Nistad. Men våre oldebarn vil høyst trolig vokse opp med at 40% av fremtidens par får ufrivillig barnløshet. Minst like mange vil få kreft, og det i stadig yngre alder. Klimaet vil gå av hengslene, med påfølgende global matmangel og folkevandringer i en hittil historisk ukjent skala. Det gjør våre etterkommere nettopp til en ”truet dyreart”. For en dyreart er vi mennesker, på godt og vondt. Og biologisk evolusjonslære har gitt oss kunnskap om at det er de arter som best kan tilpasse seg eller røkte sitt miljø, som faktisk overlever.

Samme kommentator skriver også: ”…jeg stemmer på politikere og partier som jeg tror vil bidra til at min og mine medmenneskers materielle levestandard øker i årene som kommer”. Han vil følgelig ha økt overforbruk for ”å holde hjulene i gang og folk i arbeid”.

”Materiell levestandard” har noe med kvalitet å gjøre, slett ikke bare volum. Egen og medmenneskers livskvalitet er en høyverdig målsetting, men den bedres ikke akkurat av overforbruk, skrinlegging av gode og vel utprøvde kulturelle tradisjoner, et industrielt maskineri som hensynsløst forsøpler og forgifter miljøet, og folk som sliter mer enn nødvendig i lønnsslaveri og karrierejag for å holde disse forbannede, såkalte ”hjulene” i gang.

Symptomatisk medfølger på kjøpet det erkeliberalistiske frihets-omkvedet: Folk bør ikke blande seg inn i hvordan deres medmennesker velger å leve, og folk må få innrette seg slik de selv vil. Liberalistene nekter notorisk å vise ansvar for sine medmennesker og kommende generasjoner. Det påberoper seg en variant av grenseløst frihetsideal for å rettferdiggjøre egen vold mot miljø og etterkommere, samt kave pengeverdier hemningsløst til seg selv uten tanke for globalt fordelingsansvar. Holdningene vitner om etisk lavmål og et moralsk nivå som er helt under skosålene.

Mine besteforeldre, som var unge mot slutten av 1800-tallet, hadde personlig moral og menneskekjærlige leveregler med røtter tilbake i det gamle bonde- og fiskersamfunnet. De ville ha kalt slik erkeliberalistisk mangel på ansvar for medmennesker og samfunn for pøbelvelde, og overforbruk av ressurser for syndig lettsinn. Hos dem hersket over hodet ingen tvil om normer og regler.

Barn ble tatt med på livets daglige gjøremål. Ingen hadde hørt om at såkalt ”barnearbeid” skulle være et slags juridisk problem. Og barn vokste opp mens de opplevde seg selv som en nyttig og verdsatt del av de voksnes verden, ikke et praktisk plasseringsproblem som må anbringes i anstalt. Men så hadde heller ingen hørt om at begrepet ”ungdomskriminalitet” skulle utgjøre et slags samfunnsproblem. Vi fikk konjakk mot tannverk, men ingen utviklet noen trang narkorus.

Vi slo og sparket ball på den gruslagte kjøreveien, og hvis det en meget sjelden gang skulle dukke opp en bil, så var det jo bare å ta en liten pause i leken og la den passere. Lufta var fantastisk mye bedre å puste i, drikkevannet smakte vidunderlig – helt annerledes enn det meste man får tak i nå for tiden. Maten var fri for miljøgifter, og lokalsamfunnet var trygt – selv uten overvåkning og ordensmakt.

Sammenliknet med vår tid er livskvaliteten nå kraftig redusert, og fremtiden virker svært truende. Det er pengeveldets og den overforbrukende levemåtes skyld. Da har vi demokratisk rett til å kreve at Bjørn Ditlef Nistad og alle de andre overforbrukets apostler legger om vanene sine. Det fins verken ondskap eller formynderi i et slikt krav, for også de selv, og i særlig grad deres etterkommere, ville kunne få bedre livskvalitet hvis de verste overforbrukerne tok til vettet – og de har ingen som helst rett til å forgifte mine etterkommere og ruinere levegrunnlaget deres.

Ikke uventet har denne debatten tiltrukket seg innlegg av typen "Alt var mye bedre før da folk arbeidet med hendene sine, var nøysomme og tok vare på naturen og hverandre". For dem som ønsker det, er det imidlertid fullt mulig å leve som folk gjorde for 50 eller 100 år siden. Det finnes mengder av nedlagte småbruk som kan fåes for en slikk og ingenting, så her er det bare å gå ut i naturen i Isak Sellanraas fotspor. Eller, som en liten smakebit før man helt oppgir sivilisasjonen, kan man kontakte sitt lokale strømselskap og be om å bli strøket fra abonnentlisten. Da har man en rimelig grei angrerett om man kommer til at det utskjelte forbrukersamfunnet kanskje ikke er så dumt.

Vi lever uansett i et rimelig fritt samfunn, og alle bør ha anledning til å innrette seg slik de selv vil.

...gjelder at når overforbrukerne uhemmet får inrette seg slik de vil, så går naturen og tilværelsen til helvete også for dem som fyrer med ved og leser i skinnet fra vokslys på småbruk. Derfor er problemstillingen sosial, politisk og juridisk. Den begrenser seg ikke lenger til å gjelde individuelle valg av livsstil.

Kardemomme Lov er grei nok: "Man skal ikke skade andre, man skal være grei og snill, og forresten kan man gjøre som man vil". Problemet er at overforbrukkerne ved "å gjøre slik de selv vil" skader andre, nålevende medmennesker og i særlig grad etterkommerne våre. Og det er verken greitt eller snillt i det hele tatt.