Det meldes at norsk ungdom har klimaendringer langt ned på listen over bekymringer. Økonomi og kriminalitet er mer nærliggende problemstillinger. Men er ikke det forståelig? Det politiske spillet om klima kan knekke den mest engasjerte.
Arbeidet med klimameldingen og fastlåste internasjonale forhandlinger viser at også de voksne har problemer med å prioritere klimapolitikken høyt. Det er andre ting som skal løses først. I takt med smeltende engasjement smelter også havisen.
Men mens det i flere år har vært ansett som en sannhet at den 16. september 2007 var merkedatoen for isutbredelsen i Polhavet, viser ny forskning at havisen faktisk bikket elleve år før. I 2007 ble iskappen målt til et historisk minimum på 4,14 millioner kvadratkilometer. Men i følge en innsikt-notis i Aftenposten forleden, basert på forskning fra blant annet National Snow and Ice Data Center og Paul Wassmann, viser nå statistisk langtidsanalyse at den avgjørende endringen faktisk skjedde allerede i 1996. Det var vippepunktet. I alle fall inntil mer forskning foreligger.
Den usikre x-faktor
Det ubehagelige er at slike vippepunkt er den store usikre x-faktor i all klimamodellering; når skjer de, hva innebærer de; og er de irreversible, slik begrepet kan tyde på? Et annet fenomen, permafrosten, viser også endringer som kan være innevarselet om mulige begynnende vippepunkt. Permafrosten er den del av grunnen som har en temperatur under frysepunktet minimum to år på rad. Nå viser forskning at deler av Tibet-platået med permafrost, er mer utsatt for tining og frysing enn før. Det vil i så fall senke vannspeilet og tørke ut overflatejorda, i følge magasinet Klima 1 - 2012, utgitt av Cicero.
I mellomtiden kan jo norsk ungdom likevel glede seg over at moderlandet sikrer videre studiefinansiering gjennom nye og betydelige oljefunn. Det vil også være mange nye arbeidsplasser innen kommunikasjonsavdelinger i ulike oljeselskap.
– Da kan vi i hvert fall koste på oss å være glade for det i et kvarter, sa Olje og energiminister Ola Borten Moe på Dagsnytt 18 den 8. januar. Bakgrunnen er at Statoil har gjort sitt andre store oljefunn i Barentshavet på ni måneder. Og han har rett. Vi skal være glade for at vi har slike kompetente ingeniører her til lands. Og vi kan alle synge på vei til banken, som det heter, også ungdommen.
Den stolte polnasjon
Det nyeste feltet har pussig nok fått navnet Havis. Det er vakkert. Vi assosierer med den stolte polarnasjonen Norge; Nansen, Amundsen, Hjalmar Johansen og mer moderne eventyrere som Liv Arnesen. Havisen, evig i sine majestetiske formasjoner, over og under vannet. Stabile element. Også for klimaet vårt.
Bare et lite problem: Halvparten av våre kjente petroleumsreserver må egentlig ligge ubrukte, om vi skal nå FNs målsetninger om ikke å overskride temperaturendringer med mer enn 2 grader. Om vi ikke skal være sikre på å nå det vippepunktet vi snakket om i begynnelsen av artikkelen. Men Statoil har en enorm appetitt og kan ei annet gjøre enn å søke nye felt, nye muligheter. De er som en bunnløs alkoholiker; deres brønner kan ikke tørrlegges, i alle fall ikke uten tvangsopplegg; eller lokking og lirking med subsidier på alternative kilder.
Havis. Noe vakkert. Og Statoil går inn for andre positive begrep også, slik som ’bærekraftige energiløsninger’. Men i og med åpningen av Havis-feltet vil nettopp mer havis forsvinne, raskere enn før. Som i George Orwells dystopiske roman 1984, omskriver Statoil språket, slik at den nye terminologien og dagligspråket svekker opposisjonelle eller avvikende tanker. De kompliserende ordene erstattes med enkle begreper. Det som er problematisk blir positivt verdiladet. Statoil produserer ”verdens reneste olje”.
Mer kull på Svaldbar
Og mens ekstremværet øker, og vinteren kom sent, gnir vi oss i hendene over Havis, mens havisen forsvinner. Og mens sola nå kommer tilbake igjen, forsvinner energien fra landet - 700 arbeidsplasser i fornybarindustrien forsvant da REC måtte legge ned. 400 kullarbeidsplasser på Svalbard, derimot, subsidieres over statsbudsjettet. Småtterier i den store sammenhengen. Men ikke for havisen. Alle utslipp små, gjør en stor å, som strømmer ut av havisen.
I et utvidet bærekraftsperspektiv er dette en ligning som ikke går opp. Realpolitikk fører ikke til et norsk økologisk fotavtrykk innenfor det vi kan forsvare i et generasjonsperspektiv.
Oljesektoren er Norges største næring. I et økonomisk perspektiv er det ikke vanskelig å forklare verken rekordinvesteringene på norsk sokkel, eller Statoils oppkjøp ute. Men i et større perspektiv
er det problematisk at investeringene i fornybar energi er så små i sammenligning.
I det minste må vi få en debatt om hvordan deler av Oljefondet kan brukes for å investere i utviklingsland for å kompensere for de problemene norsk oljepolitikk påfører de fattige som bor ”nedstrøms” for smeltende havis, og som har få ressurser til å betale ut rause kompensasjonsordninger. Så får vi også sørge for et eget fremtidsmuseum hvor installasjoner fra Havis og havisen begge får plass, til glede for fremtidige, sannsynligvis hoderystende, generasjoner.
Vippepunktet er kanskje like rundt hjørnet, og sjansene for at det blir reelt øker med vårt eget smeltende engasjement.
Havis og Havis
Havis så langt øyet kan rekke
vil Askeladdens mage sprekke?
Funn på funn av gylden olje
glemt er torsk og deilig kolje!
Navnet gir så gode vibrasjoner
Nansen, Norge og stolte polare nasjoner
Havis hever baugen stolt og stadig
Evig rolig selv når ekstremvær raser radig!
Når av polaris vann vi skaper
da evig eies kun det neste generasjon taper
frem fra Havis strømmer nemlig penger
mer enn jeg og du og vi to trenger?
Komedien blir komplett
mens Statoil hever fylte glass med stett
Havis er det navn som vinner
selv om fenomenet da nødvendigvis forsvinner!
Har våre beste hjerner gått i dvale?
Ser de ikke denne orwelianske nytale?
Vi feirer at dine barnebarns klode skal koke
Pytt sann, det får vel være deres floke!
Ved havisen bygget den enkle nordmannen sin heim
nå legger han i stedet rundt halsen til sin bror i sør ei reim
ved at han rundt fulle oljetønner sanseløst vil danse
mens 2 graders målet drives fra skanse til skanse.
Nei, la nå nordmannen slippe dyre varer og Mor Theresa preik
livet er så kort; bort med de som er så politisk veik
la oss være full av hybris og korte tanker;
vi gliser bredt på vei til våre sprekkeferdige banker.
Havis så langt øyet kan rekke
når vil nordmannsmagen sprekke?
Gi oss mye, mer og mest,
kom ikke her og moraliser, du ødelegger nå vår fest!