I utlandet oppfattes Norge som en klimahelt, noe som står i sterk kontrast til den politiske tiltaksløsheten og de lave ambisjonene som faktisk rår i klima-Norge.
Denne uken samles verdens nasjoner til klimatoppmøte i Durban i Sør-Afrika. Det er lite som tyder på at landene vil klare å bli enige om en felles og ambisiøs klimaavtale. Verken USA, Kina, India eller Russland ønsker å forplikte seg til kutt i klimagassutslipp, og EU nekter å påta seg en lederrolle så lenge andre land ikke blir med på en bindende avtale. Dette er en svært alvorlig situasjon. En fersk spesialrapport fra FNs klimapanel varsler om mer ekstremvær i årene som kommer, og slår fast at både kommende og allerede observerte klimaendringer kan tilskrives menneskeskapt oppvarming. Klimaendringene har allerede i dag alvorlige konsekvenser for menneskers liv, og det haster med handling.
Norge reiser til Durban med en stor delegasjon, og kommer som vanlig til å framstå som et foregangsland og en pådriver. Vi har jo tross alt verdens mest ambisiøse klimamål– ifølge Stortingets klimaforlik skal Norge være karbonnøytralt innen 2030. Arnold Schwarzenegger gjestet Norge denne uka, og var tydelig imponert over den norske klimasatsninga: «Norge har en visjon! Norge går foran!». Flere har i etterkant uttalt at Arnold må være lite opplyst om hva som faktisk foregår her i landet. For hva er realitetene?
Norske klimagassutslipp øker voldsomt, og siden 1990 har CO2-utslippene i Norge økt med drøyt 30 prosent. Olje- og gassproduksjonen er den viktigste årsaken til oppgangen i CO2-utslipp, og målet om et karbonnøytralt Norge innen 2030 framstår som stadig mer absurd. Norges enorme satsning på fossile energikilder bidrar til å holde energiprisene i verden nede, noe som gjør det vanskeligere for produsenter av fornybar energi å tjene penger. Regjeringens månelanding, CO2-rensningsprosjektet på Mongstad, utsettes stadig, og regjeringen holder nå døren åpen for kullutvinning på Svalbard, samt oljeutvinning på Jan Mayen og nordområdene. I årets statsbudsjett går også regjeringen inn for å avvikle forskningsfondet, noe som vil kunne påvirke forskningen på fornybar energi i oljelandet Norge i negativ retning.
Istedenfor å legge til rette for store investeringer i fornybar energi og annen klimavennlig teknologi i Norge, tar ledende personer i LO og regjeringen nå til orde for å bryte med vesentlige deler av klimaforliket, og ta størstedelen av kuttene i utlandet. Dette betyr i praksis at norske politikere ønsker å subsidiere omleggingen til en renere og fremtidsrettet industri i utlandet, mens de gjør det svært vanskelig for norske aktører å være tidlig ute på veien mot nullutslippssamfunnet. Dersom Norge ikke har råd til å kutte hjemme – hvilket land på vår hardt prøvde planet er det da som har råd? Så lenge umiddelbar kostnadseffektivitet alltid skal settes foran hensynet til langsiktig bærekraftighet, er det lite håp for fremtidens generasjoner.
På årets Zerokonferanse sa sosiolog Anthony Giddens at små land først og fremst kan være viktige i klimasaken gjennom å lede vei og gå foran med et godt eksempel. Norge kan ha en betydning i internasjonale klimaforhandlinger dersom vi viser at velferd og klimakutt kan kombineres. Dersom vi demonstrerer at det ikke er noen motsetning mellom omlegging til en mer klimavennlig industri og en blomstrende økonomi. Det er først når Norge klarer å gjøre skikkelige kutt i klimagassene hjemme, at vi kan bli en ekte klimahelt internasjonalt.