Jeg tror jeg begynner å bli vant til at mine e-poster kommer på avveie og blir publisert på Internett. I grunnen er det ikke så hyggelig, men kanskje noe jeg må leve med. Første gang det skjedde var for 2 år siden,

like før det store klimamøtet i København.

Nå er et nytt sett med (gamle) stjålne e-poster fra Climate Research Unit (CRU) er blitt lagt ut på Internett. Det sies at de er fra det samme cyber-innbrudded som forrige gang, og at de som brøt seg inn har porsjonert e-postene ut i flere omganger. Som før Københanvsmåtet i 2009 og nå, like før klimatoppmøtet i Durban.

Er man klimaforsker, bør man kanskje belage seg på at e-postene blir lagt ut. Kanskje klimaforskning er et utsatt yrke i så måte? (har det skjedd noen andre yrkesgrupper?) Men jeg har også nettopp opplevd at redaktøren ved forskning.no har lagt ut e-poster som jeg har sendt henne, uten å spørre om samtykke. Slikt er ikke tillitsvekkede, selv om denne utleveringen var i etterkant at jeg hadde skrevet mitt forrige innlegg her på NyeMeninger. Dette siste forholdet har forøvrig ingen sammenheng med e-postene fra CRU.

Jeg er for åpenhet, men det blir feil når åpenheten er asymmetrisk. Selv om vi ikke har noe å skjule blir slikt ubehagelig. Det er ikke vanskelig å konstatere at noen aviser som The Chistian Science Monitor, The Guardian, The BBC (ikke avis), The Washington Post, The Independent, og The Huffington Post anser det siste settet med e-poster fra CRU som lite interessant, mens en del forutinntatte blogger og et leserinnlegg ('op-ed') i Forbes fra en representant fra The Heartland Institute ser disse som en åpenbaring (noe de også gjorde for 2 år siden).

Ofte oppleves slike utleveringer uten samtykke som et maktspill, spesielt når kun den ene siden blir eksponert. Ellers ville de ikke ha funnet sted. Hva skjer på skyggesiden er vanskelig å si. Og hva var egentlig hensikten? Når det gjelder forskning.no, håper jeg at det fører til mer bevissthet rundt spørsmålet om en arena der man kan diskutere vitenskaplige spørsmål på vitenskapens premisser – ikke medias. Og så skapte det litt reklame for det innlegget jeg opprinnelig ønsket å få publisert i forskning.no sine debattspalter.