Hallvard Surliens skriver konkret om den spesielle problematikken som møter oss i dag; den grådige, blinde jakten på olje versus langsiktig, miljøvennlig investering i fornybare energikilder.

Den sistnevnte er mest rasjonell siden utvikling av fornybar energi har barna og menneskehetens framtid i tankene. Det er utvikling under ansvar. Langsiktighet er også det eneste som lønner seg.

Skatten finnes ikke på havets bunn slik sjørøveren tror. (Til og med fiskene forstår det)

Det er rystende hvilke virkemidler Statoil bruker for å vinne sympati. Heldigvis, tror jeg det er mange som gjennomskuer dem. Bare så synd at maktapparatet i Norge ikke gjør det, og ser alt snudd opp-ned. Og de som eventuelt ser det, vil eller ønsker ikke ta det nødvendige ansvaret. Det er en skremmende utvikling.

Jeg sympatiserer grunnleggende med Hallvards sak, men jeg er redd innlegget hans ikke egner seg til å overtale andre enn slike som meg. Og knapt nok det.

Hvis vi skal ha et realistisk perspektiv på olje/gassutvinning og energiforbuk i Norge, kan vi for eksempel tenke som så:

Norge bør forsøke å opprettholde olje/gassproduksjon som tilsvarer innenlands forbruk. (Det ville være litt hyklersk, for ikke å snakke om økonomisk idiotisk, å legge ned vår egen skitne industri, for så å kjøpe de samme varene fra skitten utenlandsk industri).

Samtidig bør vi investere i ny teknologi, f.eks. vindmøller til havs og elektriske kjøretøyer, som gjør at vi etterhvert kan fase ut olje og gass som energikilde. Så får vi se hvem som vinner kappløpet: Går feltene tørre for olje og gass før vi får stablet alternativ energi på beina?

En annen ting som stadig savnes fra miljøbevegelsen er kostandsoverslag og tidsrammer: Hva koster vindenergi per kWh i dag? Hva er realistisk kostpris om 5 eller 10 år? Hvor stor utbygging må til for å drive en elektrisk bilpark? Hvor lang tid vil det ta?

En viktig problemstilling dette. Jeg tror det må komme en ny generasjon, slik vi har sett her på nye meninger, som er mer reflektert og ansvarsbevisst når det gjelder forbruk og utvikling av energi. Det krever nytenkning og innsats, og tro på framtida.

Når det gjelder petroleumsressurser på norsk sokkel har vi, ifølge beregninger, allerede solgt og levert 36 %. I de områdene det er besluttet å drive petroleumsvirksomhet er det ytterligere 26 %. Resten er ubesluttede eller uoppdagede ressurser. Det betyr at om vi kun tar ut olje og gass i de feltene vi allerede har, vil vi kunne utnytte disse ressursene i mange år fremover. For at de skal vare enda lenger, må utvinningstempoet senkes. Det kan gjøres ved å bruke det eierskapet i Statoil, eller gjennom avgifter ved å legge på CO2-avgiften. Det viktige her, er imidlertid å ikke åpne nye felt. Dersom man fryser investeringene til fossilindustrien (og fjerner det som blir brukt på å lete opp nye felt), vil prisstigningen og det faktum at ressursene minsker, føre til en naturlig, gradvis utfasing av olje og gass.

Innen den tid er det absolutt mulig å få en storstilt fornybar utbygging på beina. Norsk vannkraft er allerede billig, og ligger på 30-40 øre per KWh. Her er det mindre potensiale, særlig med tanke på hensyn til naturverdier. Men bare gjennom opprustning og utvidelse av eksisterende anlegg kan man øke nåværende kraftproduksjon med 10 prosent. Når det gjelder vindkraft blir ordningen med grønne sertifikater innført fra 01.01.2012. Sertifikatordningen gjør at vindkraft, selvom produksjonskostnaden er noe høyere på 50-60 KWh, vil være lønnsomt. En studie fra NVE og Enova konkluderer med at det er teknisk mulig å bygge ut mellom 17,4 og 21,5 TWh vindkraft innen 2025. Det er da snakk om landbasert.

Når det gjelder en elektrifisering av bilparken, samt tatt i betraktning at Europa har et stort behov for fornybar energi, kommer havenergi inn i bildet. Potensialet det er snakk om ligger på 12-30 TWh utbyggbar bølgekraft og 14 000 TWh (like mye som hele Europas energibehov) utbyggbar offshore vindkraft bare i Norge. Dette er riktignok umodne teknologier, men her er norsk industri og forskning ledende i å finne gode løsninger. Det må imidlertid satses betydelig mer på forskning, for å redusere kostnadene ved disse teknologiene. Man kan dessuten gjøre endringer i for eksempel de grønne sertifikatene, som nå er teknologinøytrale. Det bør diskuteres om bølgekraft og havvind skal gis enkelte fordeler.

Når vi vet at Regjeringen i budsjettet for 2012 bevilget 25 milliarder kroner til statlig petroleumsvirksomhet, synes det klart at det ligger et potensiale for satsing på fornybart der. Og da har jeg ikke nevnt den årlige avkastningen på oljefondet.

Isolert sett kunne vi nok klare å opprettholde et slags industrisamfunn her i Norge framover, såfremt vi begynner å satse på på infrastruktur og matproduksjon med en gang. Vi har jo fortsatt store mengder naturressurser å tære på i overgangen, og vi kunne være først ute med å kjøpe de sjeldne metallene som brukes i produksjonen av vindmøller og solceller.

Resten av verden står ovenfor ekstremt mye vanskeligere utfordringer. Så å si all dyrkbar jord i verden utnyttes allerede, og tykkelsen på matjorda reduseres hvert år. I tillegg reduseres tilgangen på vann, fosfor, petroleum, kull, uran etc. Er det realistisk å tro at vi vil ha et noenlunde normalt globalt marked å støtte oss til gjennom de neste femti årene? Er det egentlig realistisk å tro at vi kan velge om olja vår skal utvinnes eller ikke? Når alt kommer til alt så tror jeg ikke at verdens supermakter kommer til å respektere et norsk valg om å fase ut fossile brennstoffer.

Jeg har ikke noe konkret forslag til hvordan vi skulle håndtere et scenario som det jeg har tegnet opp her, men jeg tenker det lurt å ha disse mulighetene i bakhodet når vi planlegger veien framover. Om ikke noe annet, så fungerer det jo som motivasjon å tenke på hvordan ting kunne gå skikkelig ille.

Norge er blitt verdens rikeste land i verden fra salg av fossilt brensel. Hvorfor må dette landet utvikle alle nye oljefeltene i så høy tempo? En stopp på utvikling av nye felt for neste 30 år, av hensyn til klima, vil sende en sterk signal til markedene.

Selv en liten og forholdsvis kortvarig økning i oljepris som resultat vil bidra til redusert globalt forbruk og utslipp som tilsvarer landets nasjonale forpliktelser fram til 2025. Reservene blir trolig mye mer verdt om 30 år, så dette behøver ikke å koste noe heller.

Norge driver med en massiv eksport av drivhusgasser i form av fossilt brensel som er fortsatt mye større enn de tiltak Norge vil helst bli husket for innenfor regnskog og fornybar energi i utlandet.

Hallvard har et godt poeng, men jeg er redd for at Norge er blitt hekta på olje og gass inntektene.