Finansdepartementet vil la klimakuttene skje utenlands i stedet for i Norge. Dermed vil Finansdepartementet bryte med Klimaforliket fra 2008. Begrunnelsen er rett og slett uforståelig.
Finansdepartementet sier at kostnadene ved klimatiltak i Norge har økt siden Klimaforliket og at utviklingen av ny miljøteknologi har gått langsommere enn forventet. Vel, Klimaforliket sier også at det er billigere å gjennomføre store utslippsreduksjoner dersom man starter tidlig. Så hva har man somlet med? Siden Klimaforliket ble signert i januar 2008, har ikke utslippene sunket, tvert i mot har de økt betydelig. Det er Finansdepartementets oppgave å sørge for nok penger til tilstrekkelige utslippskutt og ny teknologiutvikling. Når Sigbjørn Johnsen nå sier at det blir dyrt, så har de ikke gjort jobben sin kjapt og godt nok. Det må bli slutt på at norske politikere ikke oppfyller forpliktelsene sine med å redusere utslippene, og det er helt uakseptabelt å bruke sin egen mangel på tiltak som begrunnelse for å ikke gjøre mer. Klimaproblemet blir ikke borte fordi norsk klimapolitikk ikke virker. Det blir derimot ENDA dyrere for kommende regjeringer å gjøre det som skal til for å få utslippene ned.
Den tredje begrunnelsen er at det ikke er kommet på plass en ny global klimaavtale. Det man med lett hånd glemmer er at Norge er medansvarlig for at avtalen uteblir, og en manglende vilje til å gjennomføre nasjonale klimatiltak vil gjøre veien fram til et globalt klimaregime enda vanskeligere. Dessuten risikerer vi forferdelige omstillingskostnader seinere. Alle land må ta sin del av ansvaret. Norge er en betydelig del av problemet med vår oljeeksport, og en viktig del av løsningen med vår teknologiske kompetanse. Det vi trenger er politisk handlekraft som gjør klimakutt teknisk, politisk og økonomisk mulig, og som legger grunnlaget for større kutt i årene og tiårene framover. En politisk klimavingling som vi ser nå fører til en uforutsigbar situasjon for alle som planlegger for framtiden, enten det er industri, næringsliv, samfunnsplanleggere eller politikere. Det er nødvendig å tenke kostnadseffektivitet, slik også Findepartementet gjør, men man må også tenke langsiktig. Løsningen er aldri å overlate arbeidet og reningen til fremtidige generasjoner.
Løsningen på flokene i regjeringen er å se til Storbritannia. Der kombinerer man økonomi med seriøse, langsiktige klimakutt. Langsiktige klimabudsjetter på ulike sektorer utløser både klimatiltak som er billige i øyeblikket, og tiltak som gir de billigste klimakuttene på ti, femten og tjue års sikt. Britene har funnet modeller for å kombinere nasjonale klimamål med deltakelse i EUs kvotemarked.
WWF har foreslått en norsk klimalov etter britisk modell. En slik lov, med langsiktige, forpliktende utslippsmål, gjør at man blir juridisk forpliktet til å tenke mye mer langsiktig enn det som ser ut til å være premissene for regjeringens politikk per i dag.