Tror du ikke likevel det ville vært lurt av staten å gå inn med noen midler (ikke til evig tid) men for en periode? Dette er jo, som du sier, fremtiden, og kunne ikke mange norske nybygg i dag utstyres med solceller. Asia har jo lavere lønninger, og det vil være vanskelig å konkurrere, men er det mulig for Norge å produsere enda bedre produkt enn Asia, eller har teknologien nådd sitt høydepunkt?

Jeg synes det minner litt om el-bil eventyret som jo absolutt er fremtidsrettet, men politikerne nok en gang fant ut var for dyrt.

Salg av Elkem det samme.

Hege, jeg tror staten absolutt bør bruke ressurser på å støtte solenergi, men støtten må være innrettet mot forskning- og innovasjon - slik at den bygger opp under fortsatte kostnadsreduksjoner. Det vil ikke ha noen mening å støtte produksjon som uansett vil være for dyr i en verden der alle rundt oss kutter kostnader nær sagt hver uke.

Jeg tror også det kan være mulig å tenke seg at staten bør hjelpe til med investeringsstøtte til produksjon som innebærer teknologiske fremskritt, som er mer energieffektiv, som utnytter råvarene bedre etc.

Det kan også være at Norge har noen fortrinn i de mest energikrevende delene av solindustrien, som er silisiumproduksjon. Det er viktig at produksjonen av solteknologi foregår mest mulig klimariktig, og da har Norge et fortrinn fordi kraftproduksjonen er fornybar.

Det er godt mulig staten skulle vært engasjert i solcelleindustrien hele veien, men da ikke retta inn på lønnsomhets-delmål underveis, men nettopp krysningspunktet som Anders B nevner, der solkraftprisen krysser fossil kraftproduksjon.

I vanlig næringsutvikling er det gjengs å ta "riktig" pris, legge kostnader og priser etter profitten som er mulig å ta ut der og da, bare med litt blikk på langsiktige linjer. Det kan funke dårlig i situasjoner der markedet nærmest eksploderer samtidig som prisene raser - typisk for teknologiskifter der en ny teknologi når fram til konkurransedyktighet. Når det er endel politiske føringer for at den nye teknologien _skal_ inn, blir det gjerne en viss subsidiering, og REC har levd tidvis høyt på sånne subsidieringer. Men en må beregne priskurva, og gjerne anslå den forsiktig - f.eks. se på hvordan Tyskland ganske planmessig har skrudd ned sine feed-in-tariffer (garantert pris for nye solkraftleveranser) og legge sine anslag et godt stykke under dette.

Enten så har REC ikke gjort dette, eller så har de holdt stilt om det - for det som nå skjer, solparadokset som Anders B kaller det, kan umulig komme som noen stor overraskelse. Det er heller ikke sånn at det har vært noen plutselige teknologiske gjennombrudd som har snudd opp ned på vedtatte forutsetninger, det vi ser, er rett og slett en type fluktuasjoner som gjerne henger sammen med et gjennombrudd. Samtidig er det trolig også ekstraordinære forhold bak dagens situasjon, med anklager mot Kina for både økonomisk om miljømessig dumping, se f.eks. http://www.pv-tech.org/news/worst_violator_of_global_trade_laws_casm_reacts_strongly_to_chinas_commerce

I motsetning til Norge, har Kina som nasjon håndtert dette strategisk i årevis, og mens andre, slik som Norge, avvikler, utvikler Kina sin industri for fullt. Samtidig er jeg for min del veldig usikker på om det er så farlig å falle utafor ei stund nå, om en holder seg teknologisk oppdatert og hele tida vurderer om en skal gå inn på nytt. For det er helt sikkert at situasjonen med ganske rask halvering av produksjonskostnadene ikke vil stå seg så veldig lenge - mye vil flate ut.

Sånn som forutsetningene i dag ligger, er det flere miljøgrunner til at Norge bør stå for mest mulig av verdens silisiumproduksjon, slik Anders B er inne på. Dette er noe som bør få konsekvenser - raskt. Men det er altså ikke opplagt om og evt hvordan Norge bør være tungt inne i resten av prosessene fram til produsert solkraft.

Her var det mye tåke og lite lys

Solceller kan kanskje være bra i Sahara og i de arabiske oljelandene. men alle som har praktisk erfaring med solenergi fra hyttelivet i Norge, vet at det nå står dårlig til med energiproduksjonen fram til påske.

Nå må det bensindrevne aggregater til dersom det skal bli lys i stua.

Glem solcellepaneler og energi fra sola i Norge. Her duger bare vannkraft og gasskraft(uten CO2 rensing). Og et solcellepanel vil aldri kunne produsere like mye energi som det som brukes til fremstillingen

Den største delen av verdens befolkning bor på den nordlige halvkule, nord for 40 grader nord og i et temperrt klima der det trengs mye varme til oppvarming. Og industri og transport kan ikke bruke slikt "hobbyutstyr".

Trond, veldig mange gode poenger i innlegget ditt. Jeg tror Kinas strategiske posisjonering i fornybarindustriene er en veldig viktig driver. Man ser det i vind, i sol - og i dag så jeg også at teknologi for avsalting vil være det neste. De forbereder seg for en verden med ressursknapphet og et strengt klimaregime.

Kinesiske solselskaper har nå halve markedet (godt illustrert i RECs presentasjon i dag) og har hittil latt europeiske/tyske forbrukere ta utviklingskostnadene. Nå starter de utrullingen hjemme, og også i nye markeder i Asia, Afrika og Latin Amerika der kinesiske selskaper leverer både teknologien, finansieringen - og gjerne også bygger ut. Det er illustrerende at Yngli, et ganske lite selskap, var hovedsponsor for fotball-VM i Sør Afrika og er på plass igjen i Brasil. De kinesiske solselskapene er også viktige sponsorer i Bundesliga. Svært mye ligger til rette for at solenergi kan bygges ut ekstremt raskt når man har gått et par runder til med kostnadskutt.

Du har sikkert rett i at kostnadsreduksjonene vil flate ut etter hvert, men det er nok ganske mye å gå på fortsatt. At store industrielle aktører med bakgrunn fra elektronikksektoren og konglomerater som Siemens satser på sol, trekker i samme retning.

For Norges del, skulle man fra lekmannens ståsted tro at silisiumsproduksjon var en arena å satse på. Relativt billig kraft og kompetanse i metallurgisk industri burde gi et fortrinn, ikke minst i lys av at vi før eller siden får karbonpring som vil favorisere ren industriproduksjon.

Jeg synes det også er en fascinerende tanke å se for seg at norske virksomheter går i strategiske allianser med kinesiske/koreanske selskaper og gjør det vi er gode på - system-, marked-, miljøanalyser (altså det kostbare konsulentarbeidet) - mens kineserne bygger ut. Kanskje mer aktuelt i (offshore) vind enn i sol, men absolutt en mulighet...

Bjørn, solenergi vil naturligvis være viktigere i solrike deler av verden enn i Norden, men vil nok også finne interessante bruksområder her hos oss også.

Jeg er enig med deg i at fra et klimaperspektiv er den viktigste faktoren at solcellepaneler produseres til en kostnad som gjør solcellekraft til et reelt alternativ til tradisjonell varmekraft. Slik sett er det ikke noen katastrofe at REC legger ned fabrikkene i Norge - andre fabrikker vil ta over disse fabrikkers markedsandel og gi verden de paneler den etterspør.

Men fra et norsk samfunnsperspektiv er bildet helt annet. Vi som bor i Norge må ha noe å leve av, og da helst basert på en ressurs som gir oss et naturgitt fortrinn overfor konkurrerende miljøer ute i den store verden slik at vi kan ha trygge varige arbeidsplasser og inntekter.

Norge er velsignet med fossekraft. Den har vi i mer enn 100 år brukt strategisk til å utvikle kraftkrevende industrimiljøer. Et av dem er metallurgisk industri. Vi brukte tilgangen til svært billig strøm til å bygge en rekke metallfabrikker (Fe, FeSi, Al og Mg) landet rundt og staten har fulgt opp med langsiktig oppbygging av metallurgisk forskningskompetanse og utdanning av metallurger som kan måle seg med de beste ute i verden. Resultatet ble en rekke lokalsamfunn langs våre fjorder som levde trygt og godt på verket sitt i mange tiår fordi fossekraft er så billig strøm at vi kan konkurrere med hvem som helst som må bruke strøm fra varmekraft. Den største kostnaden for kraftkrevende industri er ikke personalkostnader, men kraften. Dette betyr at om vi i Norge bestemmer oss for å bruke vår fossekraft til å holde liv i kraftkrevende industri, vil vi få et sikkert levebrød selv med vårt høye lønnsnivå.

Men av en eller annen uforståelig grunn bestemte Stortinget seg for å ødelegge dette komparative fortrinn da de innførte energiloven av 1991 og implementerte den som en del av EØS-avtalen i 1995. Fra da av ble det ikke lengre lov til å gi et smelteverk tilgang til subsidiert strøm, nå måtte smelteverket (i takt med at de gamle kraftavtalene gikk ut) konkurrere med alle andre i det nordeuropeiske strømmarkedet om å kjøpe strømmen til markedspris. I praksis betydde dette at strømprisen i Norge blir fastlagt av et strømmarked som domineres av tradisjonell varmekraft. Det har medført at den nyere historien om norsk metallurgisk industri er en trist dødssaga om den ene nedleggelsen etter den andre.

REC var et selskap som ga håp. Det oppstod i restene etter Norsk Hydros nedlagte magnesiumdivisjon og ble lagt til Norge nettopp fordi her hadde man metallurgisk toppkompetanse, en arbeidsledig men erfaren metallindustriarbeidsstokk, tomme fabrikklokaler og tilgang til billig kraft (tok over Hydro Magnesiums kraftkontrakter). Kort sagt ble REC en suksess fordi selskapet kunne utnytte Norges komparative fortrinn med billig kraft samt 100 års satsing på å bygge opp metallurgisk kompetanse. Selskapet fikk umiddelbar kjempesuksess og bygde opp fire fabrikker i Norge på rekordtid og tok posisjonen som verdens største waferleverandør.

I dag, 15 år senere opplever selskapet en krise i form av internasjonale nedgangstider som midlertidig krymper etterspørselen samtidig som sterkt subsidierte kinesiske waferfabrikker pumper billige wafere på markedet. Dette gjør at de eldre norske fabrikkene har en utdatert produksjonslinje som er for ineffektiv til å konkurrere med kineserne. Men RECs nyere utenlandske fabrikker er konkurransedyktige og selskapet har et norskbasert utviklingsmiljø som ligger helt i front i verden. REC har også et internt problem ved at deres største eier er en kjøpmann som har bestemt seg for at han vil ikke drive med industri lengre, han vil heretter bare selge matvarer og har derfor lagt ut REC for salg. Dette betyr at REC har ikke eiere som er villige til å satse på selskapet, og mangler derfor midler til å oppgradere sine norske fabrikker til en moderne konkurransedyktig produksjonslinje.

Det er i denne situasjon at norske politikere burde kjenne sin besøkelsestid. Ikke bare mister vi sårt trengte industriarbeidsplasser når REC stenger sine norske fabrikker p.g.a. av en midlertidig markedssvikt, vi risikerer også at utenlandske eiere kjøper opp selskapet og tar med seg patentrettighetene og den norskutviklede metallurgiske spisskompetansen ut av landet for godt.

Slik sett var det frustrerende å høre Trond Giske på Dagsnytt 18 i går uttale at han forstod at markedssvikten går over, det vil igjen bli lønnsomt å drive med solcelleproduksjon, men avviste allikevel at staten kan og bør kjøpe seg inn i REC. Her ser vi hva Ap mener med aktiv næringspolitikk - toe sine hender og la humla (markedet) suse i fred.

Jeg mener du gjør samme feil som Giske i ditt innlegg. Du overser at REC sitter på spisskompetanse som gjør selskapet levedyktig, men det er i en dobbelskvis grunnet uinteresserte eiere og en midlertidig markedssvikt som truer med å ødelegge selskapet. Er det en situasjon hvor staten bør gripe inn og ta over eierskapet, så er det her.

Dessuten er det fra et klimaperspektiv også ønskelig at solceller produseres i Norge. Solceller er så kraftkrevende at det utgjør en stor forskjell i klimagassavtrykket til en solcelle om den lages på kinesisk kullkraft eller norsk vannkraft.