USA-investeringene forankrer Statoil i et sterkt interessefellesskap med den amerikanske fossilindustrien. Det bør være dårlig selskap for Norge.
Statoils inntreden i såkalt ukonvensjonell olje- og gassutvinning i USA og Canada er et veivalg som bør drøftes bredt i det åpne offentlige rommet. Dette handler ikke om enkeltsaker, men om strategisk posisjonering både i politisk og finansiell forstand. Veksten i denne delen av den fossile energisektoren bidrar uten tvil til å forsinke omstillingen av det amerikanske energisystemet i klimariktig retning – og til å stadfeste USAs rolle som den viktigste bremseklossen i strevet for å oppnå en global klimaavtale i FN-regi.
Fra klimapolitisk ståsted er det meningsløst at den norske staten skal være kapitalkilde for ekspansjon i ukonvensjonell olje- og gass i Nord Amerika. Det ligger i oljeselskapenes gener at de hele tiden må jakte etter mer. Men det er ingen grunn til at den norske statens finansielle ressurser ukritisk skal stilles til rådighet for dette. Som majoritetseier i Statoil burde Staten derfor ta initiativ til en prosess med siktemål å skille ut Statoils aktiviteter i ukonvensjonell petroleumsutvinning i et eget selskap som børsnoteres og privatiseres. Slik kan man klippe av både de politiske og finansielle båndene mellom den norske staten og noen av klimakampens viktigste motkrefter. Kapitalen som frigjøres kan brukes til noe mer konstruktivt og fremtidsrettet, for eksempel investeringer i offshore vindkraft i Storbritannia og Tyskland.
Den politiske utviklingen på det klima- og energipolitiske feltet i USA de siste årene er en trist historie. Alliansen mellom fossilindustrien og det politiske høyre har klart å sette en stopper for all progressiv politikkutvikling på det føderale nivået.
Med valget av Barack Obama var det forventninger om at USA skulle innta en konstruktiv rolle i de globale klimaforhandlingene og iverksette interne politiske grep som ville forsere en innenlandsk energiomstilling. USA har omtrent dobbelt så høye CO2-utslipp per innbygger som EU. Kraftforsyningen er dominert av kull og transportsektoren sluker olje. Der EU har valgt å kombinere et utslippstak med krav til mer fornybar energi i medlemslandene, gjør USA ingen av delene. Et tak på utslippene i USA er forutsetningen for å få til et system med en global karbonpris, slik for eksempel Jens Stoltenberg mener er en forutsetning for å løse klimakrisen.
Absolutt ingenting tyder på at en mer ansvarlig og fremtidsrettet linje i overskuelig fremtid vil ha mulighet for å få gjennomslag i Washington.
Vinneren er den fossile energisektoren, petroleumsinteressene og kullindustrien. Man kan kjøre videre som før. Klimatrusselen er bare noe Al Gore og noen radikale professorer bråker om.
Utvinningen av ukonvensjonelle petroleumsressurser bidrar også til å dempe en annen viktig drivkraft for grønn energiomstilling. Med større tilgjengelighet på innenlandske ressurser, kan USA videreføre fossilavhengigheten samtidig som behovet for importert olje og gass etter hvert kanskje kan bli mindre. Utvinning av fossil energi gir selvsagt også vekst og arbeidsplasser, og bidrar derfor også til å redusere sjansene for politiske endringer i den fossile energisektorens disfavør.
USA har ingen karbonprising, sånn som EU. Det koster ikke å slippe ut CO2. Derfor mangler også det grunnleggende styringssignalet som den europeiske politikken gir til næringslivets aktører. I Europa er karbonprising energipolitikkens grunnmur – en langsiktig rammebetingelse. Sammen med fornybarkrav legger karbonmarkedet noen rammer som gjør at nye og grønne industrier får noenlunde forutsigbarhet. I USA er det også forskjellige ordninger som i mange stater fremmer utbygging av fornybar energi, men politikken er ustabil, uoversiktlig og ofte kortsiktig. Fragmenteringen bidrar i sin tur til at omstillingen blir dyrere enn nødvendig, det blir vanskeligere å bygge en industriell base – og hinderløypen blir derfor enda mer krevende for de karbonfrie alternativene.
Vinneren er igjen – på kort sikt – den fossile energisektoren. Politiske tiltak som bidrar til en klimariktig energiomstilling er i mot deres interesser. Derfor kjemper de i mot.
I et litt lengre bilde er det heldigvis grunn til å tro at amerikanernes innovasjonskraft og ubestridte evne til å gjøre ting i stor skala vil snu om på mye.
Det er altså i dette landskapet at Statoil nå bruker relativt store beløp på å kjøpe seg til nye markedsposisjoner. Denne ukes oppkjøp av oljeselskapet Brigham for 24,5 milliarder kroner er det siste eksempelet. Tidligere har Statoil kjøpt seg inn i skifergass-aktiviteter i USA, både i Marcellus i nordøst og i Texas. I tillegg kommer naturligvis den omstridte oljesandsatsingen i Canada.
Statoils styre og ledelse har lagt en strategi som innebærer at satsing på ukonvensjonelle petroleumsressurser i Nord Amerika skal være et vekstområde.
Det er på tide at vi får en bred politisk debatt om hva Statoil skal drive med – så å si over Helge Lunds hode. Enkeltsaker er uten tvil en sak for selskapets styrende organer. Langsiktige strategivalg og selskapsstruktur hører hjemme på eiernes bord – og har derfor sin plass i det politiske rommet.