Klima- og energipolitikken trenger politisk lederskap – både i den store verden og i lille Norge. Det er synd Jens Stoltenberg ikke er mer offensiv.
Jens Stoltenberg sa ingenting om klima- og energipolitikk i sin tale til Aps landsstyre tirsdag. Han nevnte bare saksfeltet i en liten polemikk mot Høyre og Frp. Det burde vært plass til litt mer. Klima- og energifeltet trenger sterkere politisk lederskap – enten det er økonomisk krise i Europa eller ikke.
Stoltenberg har et oppriktig engasjement i klimasaken. Det er ingen grunn til å betvile at han er sterkt opptatt av klimatrusselen. Det er imidlertid grunn til å etterlyse en sterkere hånd – et tydeligere politisk lederskap - fra statsministerens side.
Ikke minst i lys av den ekstreme sendrektigheten i de globale klimaforhandlingene er det nødvendig med sterkere signaler både overfor Arbeiderpartiets egne rekker og mot den innenlandske opinionen for øvrig. Det er ikke slik at klimatrusselen er blitt noe mindre viktig om det for tiden snakkes mindre om den, og om den amerikanske presidenten Barack Obama er tvunget i kne av alliansen mellom en aggressiv fossilindustri og høyrekrefter som avviser vitenskapens tydelige funn.
EUs klima-kommisær Connie Hedegaard tok hardt i mot den amerikanske høyresidens ignoranse forleden, og hun bør få støtte.
Men det er i første rekke i den norske debatten at en mer tilstedeværende Stoltenberg kan gjøre forskjell. Hans dagsorden er viktig for vår felles dagsorden. Å gjennomføre store og små klimatiltak krever at det går an å få gjennomslag for politiske endringer. Det må settes på økt trykk – ellers risikerer vi at selv de enkleste grep blir malt sønder og sammen i endeløse kamper mellom sektorinteresser hvor en fragmentert forvaltning ikke evner å agere. Det er mange og sterke motkrefter. Det trengs politisk lederskap for å få slutt på famlingen.
Arbeiderpartiet trenger også noen helhetlige politiske strategier som peker veien fremover mot et samfunn som reduserer utslippene i takt med vitenskapens krav – som klarer å rydde vekk fossil energibruk og som sikrer at Norge spiller en offensiv rolle i Europas energiomstilling. Søsterpartiene i Europa og Norden har kommet mye lengre i utviklingen av en slik politikk. Det har selvsagt sammenheng med at Norge er en fossil stormakt, men også her er politisk lederskap nødvendig. Vår fossile energisektor må tøyles, og det påhviler Aps ansvarssøkende tradisjon å finne balansen.
Oljemeldingen er ikke noe godt papir i så måte. Der har de fossile energi-interessene fått boltre seg ukritisk. Klimameldingen er en anledning til å legge noen føringer i en annen og mer fremtidsrettet retning.