Planetenes påvirkning på Global oppvarming.

Det er blitt alt for mange som har tatt til seg et feilaktig syn på CO2til at noen tør si noe annet. Selv vitenskapsmenn. Jeg kan bl. annet vise til økonomen Steern som skrev 1000 sider om hva klimaendringenekostetoss, - men det hadde ingen ting med CO2å gjøre. - Det viser hva et mediekjør kan gjøre. Det har mer tatt preg av Hollywoods gigantomani og overdramatiserende teateralske presentasjoner for å få følelsene ut av folk, - enn egentlig løse problemet.

Det gjeldende problem er feilfokusert idet klimaet som global oppvarming ikke er menneskeskapt og kan ikke kontrolleres av mennesker. Derimot kan noe av følgene dempes ved nyplanting av trær som Wangari Mattei på en sakelig måte la frem og satte i praksis for noen år siden.

Ved å bruke geologise erfaringer og vise til at temperaturen har skiftet i perioder nær i tid da det for 3000 år siden var edeltræl over hel Skandinavia, må det ha blitt kaldere igjen til det igjen var varmere for 5 - 600 år siden. Da ser en at det egentlig var mye varmere her i nord enn nå. Da var hele Hardangervidda overgrodd av trær. Den ble hogd ned for kullbrenning til avbenyttelse i Kongsberg sølvgruber som startet i 1624. Hardangervidda bør heller plantes til igjen. Noe annet er mer egnet til å dra oppmerksomheten bort fra alvorligere saker enn egentlig å løse problemet.

I 1720 - 45 årene fikk vi igjen et kaldere klima her i Norge. Den lille istiden. Da gikk breene så mye frem på 25 år at gårder som lå nær opp til isbreene, ble ødelagt. Senere har temperaturen igjen økt og særlig i det 19 århundre. Det motsier påstanden om CO2- effekt siden temperaturen egentlig skulle ha økt etter skoghugsten, og viser for store svingninger til at de bare kan være forårsaket av CO2problematikken. Problemet må ligge et helt annet sted. Dette var spørsmålet jeg stilte meg tidlig.

CO2problematikken ble reist første gang på 70 tallet, rett etter oljekrisen. Da ble det ropt opp om at grantrær langs motorveiene i Tyskland hadde sykdomstegn. Endene på grenene fikk flere skudd og ble mer som koster enn en pen tredeling som er vanlig. Grantrærne visnet også nederst og ble grønne bare i toppen. Det ble kalt skogsdøden langs motorveiene. Det viser hvor lett det er å ta feil og overdramatisere observasjonene. Det var ikke et sykdomstegn, men et tegn på nok føde. CO2taes opp av barnålene i tuppene av grenene. Når mengden av barnåler øker, øker også opptaket.

Det er riktig at grunnen til flere skudd i endene på grenene, var at nær motorveiene er det naturlig mer CO2fra eksosen. Av det bruker trærne til å lage sukker og gir O2tilbake til naturen slik at vi får nok å puste inn. Det er trærnes oppgave å spise CO2i fotosyntesen. Villskuddene viser bare at trærne økte sine muligheter til å ta opp CO2. Det gjorde trekronene tettere og mindre sollys nådde ned til de laveste grenene som opphørte å ha sin misjon i å fange opp sollys. Grenene døde derfor hen. Trærne stod egentlig for tette til å slippe sollys ned til skogbunnen. Det var feilen, men trærne omsatte mer CO2til O2og det er det vi skal ta lærdom av at CO2egentlig er gjødsel for plantene. Den skaper en frodigere plante.

Våre klimaproblemer er naturgitte. De forandrer seg over hundrevis og tusenvis av år og foregår langsomt. Den har til nå skiftet fra istid til varmere somre og tilbake til kaldere periode. Den ser nå ut til å gå mot enuungåeligvarmere periode. Det er ikke en prosess som vi kan stoppe når den har nådd en temperatur og et klimaforhold som er passende for oss. Vi må tilpasse oss den som vi tilpasser oss forholdene om vinteren eller sommeren.

Den generelle temperatursvingning beror på helt andre årsaker som ligger langt utenfor vårt kontrollområde. En kan bare vise til at selv havvannet følger sol og måne rundt jorden og danner flo og fjære som med jevne mellomrom skaper stormfloer som igjen skaper oversvømmelser. I vårt land har Bergen særlig i de siste år, vært utsatt for springfloer fra tid til annen. Da trekker Sol og måne i samme retning og dobler sitt tyngdefelt på jorden.

Da vi hadde en solformørkelse i 2002 la jeg merke til at vi på mine foreldres adresse i Oslo, samme vinter hadde like meget snø som for 50 år siden, noen år etter at det også da hadde vært en lignende solformørkelse her i Norge. Så mye snø hadde det ikke hvert på så mange år. Det fikk meg til å tenke over hva som virkelig styrte værforholdene på vår klode.

Det er lett å tenke bare på sol og måne som vi ser hver dag og som vi nå vet skaper flo og fjære og ikke tenke over at det er mye større planeter utenfor vår bane som har enorme tyngdekrefter som også virker på jorden.

Ved å tenke meg et sted utenfor Jupiter og så se mot Solen, så jeg hvilken virkning en så stor planet med sitt enorme tyngdefelt, hadde på jorden.

Jeg forestilte meg at jeg så tyngdefeltet mellom Jupiter og solen og så så hva som skjedde da jorden kom inn i dette tyngdefelt som trakk solvarme til Jupiter. Det er ikke bare solen som stråler ut varme, men også planetene som trekker til seg denne varmen med sitt tyngdefelt. De samler varmeutstrålingen som et brennglass som fokuserer lyset. Da så jeg hvordan jorden også fikk et ekstra tilskudd av varme i den tiden det tok jorden å gå igjennom dette feltet. Da forstod jeg hvordan det kunne veksle mellom istid og tropevarme her i nord.

Det vi vet er at alle planeter har sin bane rundt solen. Det er solen med sitt tyngdefelt som holder klodene i sin bane. Det vil si at mellom klodene og solen virker det et tyngdefelt som er med på å trekke solvarme mot klodene. Det er ikke bare solens utstråling som virker, men også det felt som tyngdekraften danner mellom planet og sol. Når vår klode - jorden - kommer inn i samme tyngdefelt som en klode eller flere lengre ut, oppstår det et større tyngdefelt som kan bli så sterkt at det får solen som består av gass, til å kaste av seg mer energi som danner protuberanser og solflekker på solen.

Til belegg for påstanden, kan jeg vise til at nordlys følger jordens magnetisme mot polene. Når det er økt mengde av solflekker, merker vi også en økt bestråling av jorden som slår ut i radioforstyrrelser. Varmestråling behøver ikke være synlig som varmt lys, men ligge i det for oss usynelige spekter som mer nærmer seg radiostråling. Det er vist i røntgenstråling som også kan brenne i for store doser.

Empiriske observasjoner viser at solflekkene oppstår med ca 11 års mellomrom. Det er den samme tid som planeten Jupiter bruker på en omgan om solen. Jupiter er 318 ganger så tung som jorden. I det Jupiter bruker 11 år rundt solen og jorden bare et år, vil det oppstå en Jord-formørkelse på Jupiter, en gang vært år hvor jorden kommer i mellom Jupiter og solen og har det samme tyngdepunkt med Jupiter som virker på solen. Det vil da bli så store krefter som virker på solens atmosfære at det oppstår et enormt lavtrykk med oppadgående strømninger, som får solen til å kaste av seg gass og solflekkene oppstår.

Protuberanser består av glødende gass fra det øvre lag av solen. Det er til sammenligning den samme gass som i ilden i et stearinlys består av. Elektroner i hurtig bevegelse. Vi kan sammenligne utstrålingen med stearinlys. Et stearinlys regnes som en lux som lyser opp et rom og avgir varme. Vi kan si som et eksempel at jorden alene da trekker en lux fra solen i ren energi. Kommer jorden i en konstellasjon hvor den kommer mer eller mindre på linje med en annen planet, som for eksempel Jupiter som er 318 ganer større en jorden, vil det si at i den tiden jorden og Jupiter er på linje, trekker Jupiter og Jorden 319 lux fra solen. Det er det samme som å tenne 319 stearinlys i et rom. Det er atskillig mye mer energi og varme enn når jorden trekker alene. Når det gjelder Jupiter, er vi i den konstellasjonen og helt på linje, 30 dager i året, hvert 11. år og vi får solflekker det året.

Jupiter er i samspill med Saturn som er 95 ganger så tung som jorden og har en omløpstid på 29,5 år. I banen utenfor kommer Uranus som har en tyngde på 14,5 jorder og en omløpstid på 84 år. Den neste er Neptun som er tung som 17 jorder og med en omløpstid på 164,8 år.

Disse er de 4 tyngste kloder som påvirker solen til å avgi energi. Vår jord kommer da inn i et felt av ekstra varmestråling mellom solen og planetene. Dette feltet er det som forandrer seg over tid i det planetene har forskjellig størrelse og omgangskrets om solen. De kan virke sammen fra samme side av solen i sin bane, eller være på motsatt side av solen i forhold til hverandre. Det forandrer seg over tid idet hver planet har forskjellig omløpstid. Det er helt utenfor vår kontroll.

Det planetariekart som er brukt her, er hentet fra Astrofysisk institutt ved Oslo Universitet og har en konstellasjon som viser at vi er i en varmere periode som beskrevet i dette oppsett. De er ganske godt samlet på en side og jorden må gå igjennom flere tyngdefelt i tur og orden. Det øker den globale oppvarming betraktelig i vår tid.

Dette er ikke noe som vi kan sette opp eksperimentelt for å bevise. Vi må se på den biologiske og geologiske utvikling som allerede er kjent og regne oss til temperatur og planetenes konstellasjon på de tidspunkt det er istid eller når det er tropetemperatur her i nord. Det er den empiri som vi må bygge vår forståelse på.

For å forstå og se utviklingen over tusener av år, må vi sette opp en modell som viser hvordan disses konstellasjon forandrer seg i ekliptikken med solen og klodene som motpoler i et kraftfelt hvor jorden beveger seg.

Hvor mye et slikt tyngdefelt betyr, kan vi tenke oss ved at da planetene ble observert og kartlagt, ble den ytterste planet Pluto funnet ved at det måtte være en planet til utenfor de andre planeter siden de den gang kjente planeter ikke hadde de banene som var forventet ut ifra kalkuleringene. De begynte å konsentrere sin oppmerksomhet der hvor Pluto måtte ha sin bane og fant den som forutsagt. Selv om den er liten, påvirket den de andre planetenes tyngdepunkt i sine baner.

Alle planetene har forskjellig ekliptikkhelling og ligger ikke i parallelle baner. De har en helling i forhold til hverandre. Deres konstellasjon forandrer seg over tusener av år før de igjen kommer tilbake til samme konstellasjon. Planetene har forskjellige inklinasjon i forhold til jordbanen. Jupiter har en hellingsvinkel på noe over 1 grad med jordens ekliptikk. Det virker ikke mye, men det er 1 m på en strekning på 50 m.

Når en tenker på de avstander dette gjelder i verdensrommet, betyr det at høydeforskjellen i ekliptikken er så stor at jorden går over eller under tyngdefeltet fra den andre planeten. Jorden vil skape en hel solformørkelse på en planet eller den vil være partiell slik månen er for jorden eller helt unner eller over. Når solformørkelsen er partiell eller jorden ligger helt under inklinasjonen, vil det påvirke jorden til et kaldere klima.

Tiden som jorden oppholder seg i en annen planets tyngdefelt med solen, er fra 2 dager og opp til 30 dager. Hvor Jupiter har den lengste tiden på 30 dager. Deretter Saturn 12 dager, Uranus 4 dager og Neptun 2 dager.

Med forbehold om at utregningen er riktig satt opp, kan vi se på de muligheter for konstellasjon som de forskjellige sirkulasjonstider lager og vi har følgende:

Jupiters omløpstid er 11 år og går 14,98 ganger fortere enn Neptun

Saturns omløpstid er 29,5 år og går 5,59 ganger fortere enn Neptun

Uranus omløpstid er 84 år og går 1,96 ganger fortere enn Neptun

Neptun omløpstid er 164,8 år og går 1,0

Det betyr at Jupiters, Saturns og Uranus antall runder må ganges med 100 for at de skal gå fulle runder og da har Neptun gått 100 runder. Det vil si at for hver 100. runde for Neptun, er de tilbake til samme posisjon rundt Solen.

Tatt i betraktning av at det her er brukt avrundede tall i utregningene vil det gå 100 x 164,8 år = 16 480 år før den samme konstellasjon som er i dag igjen vil oppstå med de samme muligheter for den samme temperatur som er i dag. I mellomtiden vil vi ganske sikkert ha gjennomgått ytterligere en istid.

Setter vi dette opp på en datolinje, vil vi se at vi får en syklus på 16 480 år. Setter vi vår tid som 0 punktet med den temperatur vi har i dag og regner oss bakover til kjente tider som at det er 10 000 år siden vi hadde den siste istid, må det da ha vært 6 480 år før istiden at det var tilsvarende temperatur som vi har nå. Det vil si at i løpet av de 6 480 år som da hadde gått frem til isen igjen begynte å smelte, må det ha vært en kuldeperiode på flere 100 eller 1000 år. Minner vi om at det var en liten istid på 1 700 tallet da isbreene økte så mye at de nærliggende gårder ble ødelagt på ca 25 år, trenger ikke isbreene som lå over Norge for 10 000 år siden ha bygd seg opp over mer enn noen 100 år for å nå en slik størrelse.

Hvor lang tid istiden varte og hvor stor utbredelsen var, er det kanskje vanskelig å si noe om når isen lå tykk over Norge og Sverige, vet vi at det var i fjellene at isen la seg. Det kan vi se på moreneryggen i vestfold. Isen lå ikke lenger syd i lavlandet. Den må tilsvarende ha bygd seg opp i Kaukasus og i Alpene og andre store fjellmassiver. Den ble bygd opp under istiden, eller istidene. Siden det kan ha vært gjentatte ganger over millioner av år. Isgravingen i fjell og daler og skuringsstripene samt størrelsene på morenene behøver heller ikke fortelle så mye om dette fordi de kan ha blitt gravd ut i flere perioder siden det bare er 16 480 år mellom istidene. Det er de høye fjell som danner isbreer. Det betyr at vi faktisk kan forvente en ny istid i den nærmeste fremtid. Da har vi ikke tatt i betraktning alle planeter og momenter som at inklinasjonen også kan endre seg. Det er bare 60 millioner år siden de store dinosaurer døde ut og på den tiden kan det ha vært 3 641 istider over vårt land. Det er nok til å grave ut slike dype daler som vi har i gjentatte perioder.

Det utgjør stor forskjell om vi ligger i samme plan som disse planeter og kommer inn i varmefeltet tyngdekraften deres trekker fra solen, eller ligger i et plan over eller under de samme planetenes plan og kommer i skyggen og unngår varmefeltet. Da drar ikke jorden nytte av solvarmen i den andre planetens tyngefelt. Det kan over flere år gjøre forskjellen på et kalt eller et varmt klima. Det betyr mye også om vi kommer inn i et slikt varmefelt om vinteren eller om sommeren. Det er da med på å gi oss en mildere vinter som reduserer nedisingen og øker avsmeltingen fra Innlandsisene. Eller om vi kommer inn i feltet om sommeren, kan vi få en kald og nebørsrik vinter og en varm sommer.

Jordens bane er ikke sirkulære, men en elliptisk bane med solen i det ene brennpunkt. Dertil kommer at jordens akse har en hellingsvinkel med banen rundt solen. Det har så stor betydning at når vi er nærmest solen, har vi faktisk vinter her i nord på grunn av at jordakselens helling gjør at nordpolen heller vekk fra solen og kommer i skyggen i 6 måneder.

Tar vi da med i betraktning at de andre planetenes baner, har en lignede elliptisk form, er det av like stor betydning om vi kommer inne i en planets tyngdefelt om vi er i en bane hvor denne planeten er veldig nær solen og har en mye større trekkraft i tyngdefeltet, eller vi er i et forhold til denne planeten når den er i sin lengste avstand fra solen og jorden er i en plass i sin bane hvor vi har vinter i nord.

Når dette samspillet med tyngdefelt gjelder minst 6 andre planeter utenfor jordens bane, blir bildet komplisert. Tar vi den store forskjell i sirkulasjonshastighet med i betraktning, kan det gå utrolig lang tid før alle planetene er i en konstellasjon som gjør at jorden får istid, eller faktisk det motsatte tropevarme i nord. Det er funnet store bregner i kulleiene på Svalbard som viser at det har vært tropetemperatur også her i nord.

Det er 10 000 år siden det var full istid over nordpolkalotten. Da må det også ha vært en tilsvarende istid over sydpolområdet siden istiden må ha vart i mange tusen år. Isen må ha brukt flere tusen år på å bygge seg opp til et slikt omfang som dekket hele nordkalotten og må ha gravd i enda flere tusen år for å lage de dalfører som vi har og bygge opp de morener som vi har.

For å ta for oss den første observasjon som ledet til denne utredning, var det en solformørkelse som virket på en breddegrad av 60onord jorden rundt. Den totale solformørkelse skapte et tyngdepunkt på jorden. Det felles tyngdepunkt gjorde at skyer samlet seg og ga fra seg mer nedbør de neste vintrene. Skjer dette samtidig som jorden er i det samme tyngdefelt med Jupiter og Solen, betyr det at vi får en mild, men nedbørsrik vinter og vår. Er Jupiter i en annen konstellasjon uten jorden i sitt tyngdefelt om vinteren, får vi en kaldere vinter og større isdannelse. Vi får en liten istid som for 300 år siden. Tar vi de andre planeter med i beregning, vil de forsterke effekten på den globale temperatur.

I det sol og måne påvirker skyer og vind, har vinden forskjellige retninger nord for ekvator enn syd for ekvator. Nord for ekvator har vi to belter med forskjellig vindretninger som blir påvirket av sol, måne og planetariet. Jo flere planeter som virker sammen som vist i illustrasjonen over planetene, jo mer påvirket blir vindretningen og forskyver seg nordover eller sydover etter hvilken tyngdepunkt posisjonen solen og planetene har til ekvatorialplanet. Som i 2002 skapte solformørkelsen et tyngdepunkt rundt 60ohvor solformørkelsen var total som ga mye snø også i Oslo, men tyngdepunktet forflyttet seg senere sydover og skapte store nedbørsmengder i mellomeuropa og da også på tilsvarende breddegrader andre steder i verden.

Vi kan av det konkludere med at de store planetene og da særlig den største med en masse som tilsvarer 318 jorder, påvirker den generelle globale oppvarming som virker mer generelt over hele kloden, mens måne og sol virker mer på vår skymasse og høytrykksbelter og forskyver vindområdene mot nord eller trekker dem mer mot syd etter hvilken tid det er på året. Dess mer måne og sol er i samme tyngdefelt konsentrert mot en breddegrad, dess mer skyer vil samle seg i det område og påvirke vindfeltet. Som eksempel kan en vise til at ozonlaget som åpner seg om vinteren over nordpolen, blir egentlig påvirket av solens tyngdefelt og trekker etter solen da den går over ekvator om vinteren her i nord. Gass har også tyngde og blir påvirket av tyngdefelt.

Det medførte at for 10 000 år siden var det istid her i nord. Dette har med flere hundre år variert noe i økt eller senket global temperatur. Det var mye varmere for 3000 år siden da det var edeltre over hele hardangervidda. Nå har planetene en konstellasjon som gjør at vi har et relativt behagelig klima og går mot varmere tider, men om noen tusen år, må vi regne med at det igjen vil bli istid. Det må vi leve med eller rettere sagt, våre etterkommere må leve med det. Det er helt utenfor vår kontroll. Hva skal vi for eksempel gjøre for å forhindre et kaldere klima med nedising av nordområdene? Vi kan, når vi kjenner til det, ta hensyn til det i våre beregninger og bosetninger og spare på oljen til kaldere tider.

Planetenes årsak til klimaendringene over 100 000 av år fra tropetemperatur til store istider, gjennom jordens 15 milliarder av år, er den enste reelle forklaring på at store dyr som dinosaurer kan oppstå for så å forsvinne igjen. Øgler er som slanger vekselvarme og tar til seg den temperatur som omgivelsene har. Når istiden legger seg over jorden, er det ikke noen steder som er varme nok for så store dyr og mat nok til å spise. De dør ut, mens de mindre kan klare å stikke seg bort på øde øyer nær ekvator hvor en kan regne med at det fremdeles var nok varme og mat til at de overlevde. Da var det bare de som var små nok som ikke trengte så mye mat som overlevde. Det har også vært skjebnen til andre store dyr som mammuter som ikke har visst å forflytte seg fra de store sletter i nord til varmere strøk når tundraen frøs til.

Oslo, 19. Desember 2007 ( Forkortet 22. Mars 2010. Ytterligere korrigert 24. Februar 2011.)

Kilder: Bilde 1; Aschehougs Leksikon

Bilde 2; Planetariet er hentet fra astrofysisk institutt UiO.

Andre bilder er egne tegninger.