Norge bør kutte, ikke flytte CO2-utslipp. Det er meningsløs industri- og klimapolitikk å si ja til å bruke norsk gass på aluminiumsverk i utlandet og samtidig forby det samme i Norge.
Jeg utfordret nylig Ap på deres industripolitikk, hvor de ikke lenger ivaretar partiets tradisjonelle velgere (Dagsavisen, 10/2). Gjennom de siste årene har Ap inntatt standpunkter som medfører at industriarbeidsplasser flyttes ut
av landet, ofte sammen med vår gass og våre CO2-utslipp. Dette er ikke en hypotetisk problemstilling. Konkrete industriplaner fra både Alcoa aluminium og Ironman ser nå ut til å gå i vasken fordi
regjeringen er mer opptatt av et nasjonalt enn globalt CO2-regnskap. Like skuffende er det at regjeringen også skygger banen når private krefter lanserer mulige løsninger, slik Siemens har gjort på
gasskraftprosjektet til Industrikraft Møre. For regjeringen er det åpenbart viktigere å skryte av ambisjoner enn å realisere dem.
Aps Eirin Sund svarer meg i Dagsavisen (23/2), men hun er dessverre så omtrentlig og unnvikende som hun pleier.
Hun bruker mange ord på å konstruere et falskt fiendebilde slik at hun slipper å berøre den konkrete problemstillingen. La meg derfor presisere: Jeg reiser ikke en debatt om man skal unnlate å kutte
CO2-utslipp, slik Sund antyder. Jeg prøver derimot å løfte perspektivet fra det nasjonale til det globale CO2-regnskapet. Norsk klimapolitikk bør kutte, ikke flytte CO2-utslipp. Det er meningsløs
industri- og klimapolitikk å si ja til å bruke norsk gass på aluminiumsverk i utlandet og samtidig forby det samme i Norge.
Når det gjelder Alcoas planer så kan regjeringen ikke kjøpe seg tid. Dagens prosjekter må bygges med dagens tilgjengelige teknologi. Alternativet er ikke å utsette det i ti år. Alternativet er at
prosjektet flytter utenlands. Grønne sertifikater eller CO2-renset gasskraftverk er sidespor i den debatten.
Sund bør ta innover seg at det er hennes egen regjering som utsatte sitt prosjekt med fullskala CO2-rensing i åtte år. Hvordan kan de da forsvare at de opprettholder et slikt rensekrav mot Alcoa?
Statsminister Stoltenberg har poengtert en rekke ganger at i et europeisk klimakvotesystem har det ingen betydning hvor utslippene skjer. Regjeringen og Sund viker således unna en reell debatt om
industriutvikling innenfor dagens klimaregime. Men mellom linjene til Eirin Sund kan man lese at man ikke ønsker nye industriprosjekt i Norge. Det er trist, men bekrefter mine argumenter i forrige
innlegg.
Historien slutter heller ikke der. For det finnes aktører som er villig til å ta risiko med å utvikle gasskraftverk med fullskala CO2-rensing. Industrikraft Møre og Siemens har sammen lansert et
prosjekt som kan realisere regjeringens «månelanding» både raskere og billigere enn på Mongstad. Men også da snur regjeringen ryggen til. Regjeringen gir ikke en krone i bidrag til prosjektet, verken
for å rense CO2 eller utvikle infrastruktur for deponering av CO2. Da blir prosjektet naturlig nok kommersielt ulønnsomt. Prosjektet er nå lagt på is, uten at regjeringen har giddet å snakke seriøst
med Siemens om teknologien.
Sund beskriver en del målsettinger som vi alle er enige om. Vi er uenige om hvordan vi skal nå dem, men ikke om verdien av dem. Men hennes framstilling er manipulerende når hun framstiller verdiene
som Aps mens Frp «ønsker et annet samfunn en Ap». Et eksempel er når hun inviterer Frp til å støtte ordningen med grønne sertifikater. Ærlig talt – Sund vet utmerket godt at Frp har støttet denne
ordningen siden 2004. Ja, vi var av de fremste kritikerne da regjeringen i 2006 valgte å skrinlegge ordningen på grunn av intern krangel mellom de rødgrønne om vannkraftens rolle i et
sertifikatsystem. Frp har således vært «på lag med framtida» lenge før Ap klarte å finne framtida sammen med Sp og SV. Måtte Sund gå inn i essensen av problemet framfor å fortsette med overskrifter
og slagord.
Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag.