Statsministerens forskjellige mål for klimapolitikken henger ikke sammen.
I en ny klimabok med Jens Stoltenberg i hovedrollen får vi ny innsikt i hvordan statsministeren tenker om klima og miljø. En ting som tilsynelatende burde glede mange, er at statsministeren slår fast at målet med de internasjonale klimaforhandlingene burde være at alle mennesker får lik rett til å slippe ut like mye CO2, innenfor det klimaet tåler. At alle verdens borgere har rett på like stor plass i atmosfæren burde på en måte være selvsagt. Men gjennomføringen av et slikt prinsipp vil ikke bare innebære dramatiske utslippskutt i den rike del av verden, men også en enorm omfordeling av ressurser fra nord til det globale sør. Her snakker vi om en ny verdensorden.
Problemet for statsministeren er at han nylig har slått fast andre mål som går helt på tvers av det han skisserer i boka. Det er i det siste blitt mer og mer tydelig hvordan Stoltenberg egentlig tenker om forholdet mellom norsk oljevirksomhet og klimaproblemet. Til Bergens Tidende sier statsministeren at norske oljefelt er bra for verdens klima, og argumenterer med at det er meningsløst å bruke 1.000 kr per tonn CO2 når en heller kan redde regnskog for 30 kr per tonn. Han presterer også å si at vi aldri vil kunne løse klimakrisen hvis vi dropper «gode, lønnsomme norske petroleumsressurser.»
Norge har forpliktet seg til målet om å bremse oppvarmingen av kloden til 2 grader. Dette krever utslippskutt på opp mot 85 prosent innen 2050, og vil kunne hindre at vi mister kontroll med jordas klima. Med uttalelser som dette overser ikke bare statsministeren egne mål om utslippskutt og lik rett til utslipp, men han gambler i realiteten på at målet om å hindre katastrofale klimaendringer ikke nås. Stoltenberg kan redde all verdens regnskog han vil, og det er bra dét, men klimaet vil likevel løpe løpsk om ikke noen land tar ansvar for å la olje, gass og kull ligge i bakken. Vi vet at 75 prosent av alle oppdagede fossile ressurser må bli liggende hvis 2-gradersmålet skal kunne nås. Mener Stoltenberg virkelig at Norge har rett til å forsyne seg av de resterende 25 prosentene, framfor utviklingsland som Brasil og Ghana?
Per Borten sa en gang at å lede en regjering er som å bære sprikende staur. Med sine schizofrene klimamål går Jens Stoltenberg salige Borten en høy gang i staurbæring.
Radikale Røster
[...]
Innlegget er også merket med:
Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag.