Klimaforhandlingene står i stampe. Uenighetene mellom Kina og USA overskygger det meste. Imens går de virkelige klimaskurkene fri.

Utviklingslandene, med Kina i første rekke, er tydelig irritert over de vestlige landenes manglende vilje til samarbeid og til å opprettholde sine forpliktelser.

Den som stikker hodet lengst ut er USA, som stadig presser på for å få flere kontrollmekanismer på utviklingslandenes klimatiltak, og for at de skal forplikte seg til å kutte drastisk i vekstraten i sine utslipp.

Det hele utvikler seg til tider til et basketak mellom USA og Kina, og relativt positive og forhandlingsvillige land og blokker som EU stilles helt i skyggen av de to kamphanene. Samtidig går klimaskurker som Russland fri, enda de virkelig ikke gjør noen verdens ting for å redusere utslipp eller bidra med penger til klimatiltak i fattige land. Som generalsekretæren for klimakonvensjonen Christina Figueres sa i dag; Kina og USA har en veldig interessant diskusjon, og vi andre kan bare vente til de er ferdige. Den ubøyelige holdningen fra amerikanernes side gjør at andre parter skjerper sine posisjoner som et forsvarstiltak, og slik øker avstanden mellom partene.

Kina peker på at USA, siden 1990 da klimakonvensjonen ble skapt, har økt sine utslipp med omtrent 16 prosent. Nå sier de at de vil kutte med 17 prosent, da kommer de ned omkring det nivået som var utgangspunktet for Kyotoprotokollen. Et ganske lite ambisiøst mål kan man si, men likevel vil de overhodet ikke være med på å forplikte seg internasjonalt på verken det målet eller neo annet.

Når det kommer til snakk om finansiering av klimatiltak i utviklingsland, inkludert MUL-landene (de minst utviklede), er USA alltid den første til å snakke om viktigheten av markedet, private investeringer. Dersom offentlige midler skal inngå i regnskapet, skal de helst gå gjennom Verdensbanken, som utviklingslandene har svært begrenset tillit til.

Kina på sin side, kan vise til, foruten en så lang prikkfritt gjennomført klimakonferanse, enorme investeringer i grønn energi og bærekraftig utvikling. De er bekymret for å ikke oppfylle den nåværende femårsplanens mål om å redusere energi-intensiteten med 20 prosent. Det mangler ennå fem prosent, og det må de greie i inneværende år. Det skal de oppnå ved blant annet å bygge verdens største offshore vindmøllepark, ved å fortsette utbyggingen av lyntognettet som allerede er verdens største, bygge atomkraftverk og moderne kullkraftverk, og legge ned gammeldagse fabrikker og kraftverk. I neste 10-årsperiode har de lovet å redusere energiintensiteten med ytterligere 40 prosent. I USA slipper én innbygger ut rundt 19 tonn CO2 per år, mens en kineser slipper ut gjennomsnittlig drøye 4,5 tonn. Det kan synes som kineserne har gode kort på handa når de kritiserer USA for kun å kreve av andre uten selv å levere.

Forhandlingsklimaet er tøft, og det er vanskelig å se at det skal komme resultater ut av dette klimamøtet i Tianjin som skal kunne legge grunnlaget for gode beslutninger og fremgang på den store årlige konferansen i Cancun i desember. Imidlertid har vi sett før at den siste dagen kan by på overraskelser. Når man har stått og stanget i dagesvis uten å komme videre, er det plutselig en eller flere som i siste liten firer på kravene, løsner litt på egne prinsipper, og så kommer man et par skritt videre. Det er det vi håper på, vi som følger dette tett.