Lav rente og oljepenger skal redde oss hvis eurokrisen rammer Norge.

Statsministeren har avbrutt sin sommerferie for å advare oss mot eurokrisen. I intervjuer med Dagsrevyen søndag og VG i går gjør han det klart at elendigheten i Europa kan nå Norge. Stoltenberg er usikker på om eurosamarbeidet vil overleve. Hvis krisen når Norge, vil vi bli rammet på mange områder.

Statsministerens advarsel er betimelig. Det går et økonomisk spøkelse gjennom Europa. Dagsavisen har gjennom flere reportasjer og kommentarer skrevet at spøkelset står på dørterskelen vår. Hellas er på vei mot stupet. Spania er ille ute. Italia vakler. Storbritannia opplever nedgang i produksjonen. Selve motoren i den europeisk økonomien - Tyskland - har begynt å fuske. Eurosamarbeidet er i fare. Hvis det ryker, kastes Europa ut i sin verste økonomiske krise i etterkrigstida.

Jeg tror ikke det vil gå så ille. Krisen i økonomien er også en dramatisk politisk krise. Det dreier seg om å redde EU-samarbeidet. Regjeringene i EU-landene vil gjøre alt de kan for å redde stumpene. Så lenge det er politisk vilje, er det håp om at EU vil lykkes. Søndag lovet den tyske statsministeren Angela Merkel og Italias statsminister Mario Monti å gjøre alt for å redde eurosamarbeidet. Frankrikes president François Hollande og sjefen for den europeiske sentralbanken, Mario Draghi, har tidligere lovet det samme.

Løfter er som kjent én ting. Det å lage en politikk som stanser krisen er noe ganske annet og mye vanskeligere. Statsminister Jens Stoltenberg er bekymret. Eurolandene har prøvd lenge uten å lykkes. Problemene kommer stadig tilbake. Norge må være forberedt på det verste. Vi skrev lørdag at vi trodde regjeringen er forberedt og at den har planene klare. I intervjuet med VG i går forsikret statsministeren om det. Regjeringen er klar til å sette inn tiltak på kort varsel. Beredskapen er der.

Regjeringen håndterte finanskrisen i 2008 på en imponerende måte. Mye av politikken fra den gangen kan tas i bruk hvis det europeiske spøkelset trår over vår dørterskel. Pengepolitikken - Norges Banks signalrente - utgjorde førstelinjeforsvaret forrige gang. Til tross for at renta nå er så lav som 1,5 prosent, har Norges Bank fortsatt noe å gå på. Det er tross alt et stykke igjen til null prosent.

Finanspolitikken - statsbudsjettet - er neste forsvarslinje. Avgifter og skatter kan justeres. Finansministeren kan pakke oljepenger i tiltakspakker for å smøre hjulene i samfunnsmaskineriet. Det er solid norsk tradisjon for å bruke økonomiske pakker. Det er også slik at finansministeren normalt bremser i oppgangstider for å kunne bruke gassen i nedgangstider. Kommunene tilføres mer penger slik at skoler og andre offentlige bygninger kan pusses opp. Staten kan bruke mer penger for å få fart på veibygging og jernbanebygging. Universitetene og sykehusene får penger til opprustning. Regjeringen har mange virkemidler for å holde hjulene i gang og dermed forhindre arbeidsløshet.

Oljefondet gjør at regjeringen kan føre en aktiv motkonjunkturpolitikk. Mens andre land må kutte og spare i nedgangstider, kan vi bruke penger for å komme over kneika. Under den internasjonale nedgangen på 1970-tallet tok regjeringen Nordli sjansen på å ta de kommende oljeinntektene på forskudd. Det skaffet landet etter hvert en del problemer fordi det hindret nødvendige omstillinger i næringslivet. Men hovedmålet om å holde folket i arbeid ble nådd. Under finanskrisen i 2008 slapp regjeringen Stoltenberg å ta noen sjanser. Da hadde vi flust med oljepenger. Penger ble brukt og Norge seilte flott gjennom krisen. Folket kvitterte med å gi regjeringen fornyet tillit ved stortingsvalget året etter.

Statsministeren benyttet intervjuet i Dagsrevyen søndag til å advare mot store lønnsøkninger. Lønnsveksten må ikke bli for stor. Som et generelt råd er det selvfølgelig riktig. Akkurat nå er det litt rart. Det er to år til neste hovedoppgjør og krisen skyldes ikke høye lønninger. Det er regjeringenes uansvarlige låneopptak og finansakrobatenes elleville sprell som ligger bak.

Når Stoltenberg snakker om lønn, bør han kritisere den kraftige økningen i lederlønningene. Det er spesielt ille at lederlønningene i bedrifter der staten har store eierandeler fortsetter å øke mye mer enn det generelle lønnsnivået i samfunnet. Regjeringen kan ikke gjøre noe med lederlønningene i Røkkes bedrifter. Men den kan stanse lønnsgaloppen i bedrifter der Trond Giske er hovedeier.

Det er også håpløst at regjeringen lar avgåtte etatsjefer bli spesialrådgivere med høy lønn. Det irriterer statsansatte som tjener mye mindre, og det provoserer andre lønnsmottakere som blir bedt om å vise måtehold. Skal regjeringen lykkes med inntektspolitikken, må den ta tak i slike ting.

Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag.