Millioner av mennesker mangler arbeid. Gjelda øker. 
Kriminaliteten øker. Og isen i polhavet smelter. Det hele er svært alvorlig.

Riktignok har gamle folk som meg alltid vært bekymret for tingenes tilstand. Men ikke alltid med like god grunn som i dag.

I Norge går det fortsatt bra. Og slett ikke bare på grunn av oljen. Da krisa slo inn for snart fire år siden, overhørte finansminister Kristin Halvorsen skrålet fra Erna og Siv, Sanner og Sandberg om skattelettelser og andre luftige hasteforslag og satset i stedet på klassisk motkonjunkturpolitikk. Og det virket; ikke minst fordi flertallet av norske velgere to ganger har sørget for at vi ikke er medlemmer av EU.

Det er en dramatisk krise som nå rammer USA og Europa. EUs fire friheter og USAs avregulerte finansmarked har ført oss dit vi er i dag. Og nå kommer regninga. Og som alltid er det spørsmål om hvem som skal betale. All politikk handler om det. Om hvordan byrder og goder skal fordeles. All politikk handler om fordeling mellom klasser, men også mellom kjønn, generasjoner, mellom sentrum og periferi, mellom nord og sør.

Det er altså ikke slik at full frihet gir rettferdig fordeling. Og det er slett ikke slik at «enhver er sin egen lykkes smed». Fordi makt; politisk, ideologisk og økonomisk makt er urettferdig fordelt, blir også regninga urettferdig fordelt når vi nå skal rydde opp etter EU-utopiens sammenbrudd. De som sitter med makta - og som har skapt elendigheten - mener det er viktigere å hindre at folk mister sparepengene enn at de mister jobben. Det blir viktigere å redde banker enn å redde folk.

All politikk handler altså om fordeling mellom klasser, kjønn, geografi og generasjoner. Byrder og goder skal fordeles rettferdig. Det er alle enige om. Alle er for rettferdighet. Noen kaller rettferdig fordeling for sosialdemokrati. Jeg kaller det demokratisk sosialisme. En gang trodde vi at utjevning og små forskjeller bare var et ideologisk standpunkt. Vi mente at det var et politisk og moralsk valg. Nå har moderne samfunnsforskning vist oss at små forskjeller gir bedre samfunn med mindre konflikter og kriminalitet, større trivsel og av alt i verden; høyere produktivitet. Det er altså ikke bare en politisk, ideologisk og moralsk sannhet at små forskjeller gir bedre samfunn. Det er også en objektiv sannhet.

Derfor er det på mange måter en tragedie at Europas sosialdemokratiske partier og fagorganisasjoner har latt seg fange av Maastricht-avtalen og utopien om EU og de fire friheter. Europas venstresosialistiske partier - inkludert SV - er også avmektige der de sitter stengt inne i regjeringer og/eller i EUs ideologiske rammeverk. Dermed blir det europeiske høyrepartier som får en slags enerett på å utfordre systemets fallitt, utfordre kapitalismens krise. Og det er mer enn farlig. Det vet vi fra forrige gang da systemet brøt sammen.

Forfatteren Kjartan Fløgstad - som alltid formulerer paradokser slik at vi ser klarere - skriver i et essay i avisa Klassekampen at «..utan klassekamp døyr kapitalismen.» Med andre ord; når motkreftene svekkes, ender kapitalismen i kaos. Og det er der vi er i dag. Titalls av millioner vil aldri komme i arbeid. Kriger i Afghanistan, Nord-Afrika og Syria dreper titusenvis og driver millioner av mennesker på flukt. Og i bakgrunnen venter Kina - uten å løsne et skudd - på at det blir deres tur i verdenshistorien.

Her hjemme må vi forlite oss på verdenspolitiker Thorbjørn Jagland som etter suksessen med fredspris til den amerikanske øverstkommanderende Barack Obama og en kinesisk protestant, fortsatt vil gi fredsprisen til EU selv om EU-systemet er en grunnleggende trussel mot europeisk fred og stabilitet. En gang var retten til arbeid sosialdemokratiets viktigste kampsak. Og fortsatt er retten til arbeid en menneskerett. I EU vil millioner av ungdom aldri komme i arbeid.

Motkreftene til dagens politiske kaos må mobiliseres. Det er en kamp om fordeling som foregår. Naturvernere, feminister, internasjonalister og ikke minst fagbevegelsen må mobiliseres. Norsk LO utgjør det beste utgangspunktet. Vi har en samlet fagbevegelse med en sterk og god leder. Vi kan begynne her.

Det er ingen grunn til at bare overbetalte direktører i NHO, Statoil, Telenor, Yara og den slags skal få påføre oss alle skam og skade ved sine handlinger og sine sære definisjoner av den politiske og økonomiske virkelighet. Og det er slett ingen grunn til at vi andre bare sitter stille og venter på at EUs kaos også skal slå inn i norsk økonomi. For stadig nye millioner av arbeidsløs ungdom vil marsjere. Vi har alle ansvar for i hvilken retning marsjen går - mot høyre eller mot venstre.

Perspektiv [...] Innlegget er også merket med:
Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag.