Denne uka ble den endelige rapporten om jakten på Anders Jahres utenlandsformue levert. Det er blitt en fascinerende studie i grådighet og i hvilke metoder representanter for finere finans er villige til å bruke for å unndra seg skatt.
Sandefjord-rederen Anders Jahre er Norges største skattesnyter gjennom alle tider. Denne uka ble rederens konkursbo avsluttet gjennom en skiftesamling i Sandefjord. De to bobestyrerne advokat Karstein J. Espelid og advokat Even Wahr-Hansen overleverte en 518 sider lang rapport om jakten på rederens skjulte formue. Bostyrets sluttrapport er som en kriminalroman. Jakten på Jahres skjulte utenlandsformue har vart i 30 år. Rettsaker har vært ført mot selskaper og personer over hele verden. Motstanderne har vært mange og formidable. De har brukt store ressurser i sin kamp mot det norske fellesskapet.
Da jakten på den skjulte Jahre-formuen startet for alvor på 1970-tallet var det staten som finansierte omkostningene. På Stortinget prøvde Frp-leder, Carl i Hagen å stoppe jakten: «I mange år har jeg
med stigende uro sett at bostyret har fått et sugerør inn i statskassen. Det har tilsynelatende satt på et taksameter som tikker og går».
Nå ligger fasiten på bordet. 1.060 millioner kroner er kommet inn til Jahre-boet. Advokater og rettsaker har kostet over 600 millioner kroner. Resten av beløpet er oversendt skattefuten. I rapporten
fra de to bobestyrerne sammenfattes historien slik: «Anders Jahre anses som en av Norges store sønner. Han hadde enerens skaperkraft, energi og teft. Ettertiden har vist at han også var en ener i
økonomisk kriminalitet».
Da etterforskningen mot Jahre startet på slutten av 1970-tallet, var også den bergenske gigantrederen Hilmar Reksten mistenkt for skattesvindel.Da hans sak kom for retten i 1979, var det
Jahre-sakens bobestyrer, Karstein J. Espelid, som førte saken mot Reksten på vegne av det offentlige. Han tapte. Bergen havn flagget og Bergens Tidende skrev at det var «en dom i samsvar med de
flestes rettsfølelse». Senere ble den skjulte Reksten-formuen likevel funnet og brakt til Norge. Jeg har selv arbeidet i en årrekke både med Reksten-saken og med Jahre-saken. Likheten mellom de to
sakene er mange. Begge to brukte verdens skatteparadis for å gjemme unna sine formuer. Bak svindlerne sto et lydig hoff av gode hjelpere, også kalt «finere finans»: Advokater, skatte- og
finanseksperter, banker og familiemedlemmer.
I Reksten-saken ble ingen dømt for skattesvindelen. Situasjonen er den samme i Jahre-saken. Ingen av hovedpersonene i bedrageriet er straffet eller på annen måte stilt til ansvar. Jahres
visedirektør, Rolf E. Eriksen var den eneste som ble tiltalt. Han fikk en mindre bot fordi han ikke holdt en avtale med skattemyndighetene om overlevering av bevismateriale. Norske skatte- og
valutamyndigheter hadde lenge mistenkt Jahre for å bygge opp en ulovlig formue i utlandet. Mistanken ble styrket da det ble opplyst at et selskap registrert i skatteparadiset Panama, ønsket å gi 40
millioner kroner som en gave til byggingen av et nytt rådhus i Sandefjord. Anders Jahre fortalte at han hadde gode forbindelser i Panamselskapet, men understreket at han ikke eide det selv.
Skattemyndighetene stormet inn i rederikontorene på jakt etter opplysninger om de anonyme giverne fra Panama. Da skatteetatens menn fant flere mapper med opplysninger om utenlandske selskaper, ville
de ta med seg mappene. Det nektet visedirektør Eriksen. Skatterevisorene gikk med på at mappene inntil videre skulle forsegles og legges i visedirektørens pengeskap. Da revisorene hadde forlatt
rederiet, tok Eriksen kontakt med sin sjef. Det vakte stor oppsikt da det ble opplyst at rederen selv hadde brent konvoluttene på peisen. I sin sluttrapport avslører bostyrerne det som virkelig
skjedde: «...brenningen av dokumenter var fingert for å få avslørende dokumenter ut av veien for bokettersynet. Det er uklart om det i det hele tatt ble brent papirer utover aviser og kakepapir
fra Halvorsens Bakeri og Konditori.» Papirene som ikke ble brent, dukket 15 år senere opp under sengen til … Bjørn Bettum». Bettum var Jahres høyre hånd.
Borapporten skildrer en 30 årig lang kamp for å finne Jahres formue. Jahres gode hjelpere oppførte seg alle som om dette var verdier som offentligheten ikke hadde noen rett til å blande seg inn i.
Det var en slags uskyldig formue som svevde et sted i det frie verdensrommet. Eller som bostyrerne skriver i sin rapport: «De så ikke på skattekravet som noen regulær forpliktelse. Ingen ville bli
påført tap om skattekravet ble stående udekket.» Gjennom flere tiår ble det utkjempet mange slag om å skaffe seg kontroll over Jahres hemmelige pengebinge. Både Jahres almennyttige fond og nære
familiemdlemmer sprellet og laget allianser ute og hjemme i håp om å sikre seg milliardverdiene. Griskhetskampen ble til og med ført helt opp i sykesengen til en døende arving. Det er nedslående å
lese hvordan disse representantene for finere finans synes blottet for anstendighet og moral.
SFs store politiske leder, Finn Gustavsen, sa en gang at de var kapitalistene med de lengste 17. mai-sløyfene som var de største skattesnyterne. Historien om Anders Jahre understreker utsagnet. I
disse dager sier jeg likevel som en god kollega av meg: «Kjeltringer i flosshatt er å foretrekke fremfor fascister med automatvåpen.»
Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag.