Ikke snakk med mat i munnen, er det noe som heter. Likevel er vi nordmenn nesten sykelig opptatt av å prate om hvor dyrt det er å spise. Boligpolitikken, derimot, svelger vi utygd.

Bondeopprøret var bare finalen. De siste månedene har den ellers så unnselige landbruks- og matpolitikken vært en av de aller mest populære rettene på den politiske menyen. «Smørkrise» var på nippet til å danke ut «rosetog» som årets nyord i fjor. I mars var det manko på over en halv million kyllinger. Og nå varsles det om rekemangel til sommeren. Huttetu.

Når matmangelen i verdens rikeste land diskuteres, er det særlig to landbrukspolitiske grep som får merkelappen uappetittlig: Importvernet og subsidieringen av bøndene. Dette er grunnen til at norsk mat er så dyr og dårlig, lyder en særdeles slitesterk myte.

Kvaliteten skal vi la ligge i denne omgang. Men er norsk mat dyr? Svaret er ja. Og nei. Ja, fordi alt er dyrt i Norge om man sammenligner med andre land. Nei, fordi vi bruker veldig lite av inntekten vår på å skaffe nok mat til å kunne spise oss mette. Nærmere bestemt 11 prosent. I 1958 gikk 40 prosent av inntekten vår til mat.

Det bør med andre ord være grunn til å innføre matro når det gjelder denne prisdebatten. En annen del av den gjengse, norske husholdningsøkonomien fortjener langt mer oppmerksomhet. Vi kan bli sittende på kjøkkenet, men heve blikket litt og se oss omkring i resten av huset. I 1958 brukte vi 14 prosent av husholdningsbudsjettet vårt på bolig. I dag er denne andelen doblet til 31 prosent.

I forrige uke kunne Dags-avisen melde om at ungdommer vil bruke kredittkort med rente på opptil 40 prosent for å komme seg inn på det hjerterå boligmarkedet. Prisene er skyhøye. Å skulle skaffe seg et eget hjem uten å arve eller vinne i lotto framstår som en nesten håpløs oppgave.

Etter at boligmarkedet ble sluppet fri på 1980-tallet, har det dannet seg et A-lag og et B-lag på dette markedet i Norge. De som er innenfor og de som er utenfor. Det blir stadig vanskeligere å komme seg inn. Ofte er det rene tilfeldigheter som gjør at livets viktigste og største investering fører til en trygg økonomi livet ut - eller bankerott.

La meg ta et par eksempler fra virkeligheten: I 1993 kjøpte et ungt par en leilighet på Grünerløkka. Fire rom, 70 kvadratmeter. Pris: 550.000 kroner. Sju år etterpå solgte de for 1,7 millioner. Nå har de under én million i lån og eier en leilighet som er verdsatt til over fire. På 20 år har de gått fra ingenting til en (riktignok urealisert) formue på minst tre millioner. Ikke fordi de var smarte eller synske, men fordi de hadde flaks. Samtidig solgte en kvinne en 125 kvadratmeter stor leilighet på beste Frogner for 880.000. Hadde hun ventet et par år, kunne hun fått det seksdobbelte. Uflaks.

Historier som dette kjenner vi til, alle sammen. Lystspill og tragedier utspilles på den norske boligscenen daglig. De som er innenfor, håper boblen ikke sprekker, slik at gjelda blir større enn boligens verdi. De som er utenfor, håper på et prisras, slik at de kan få råd til å betale inngangspengene til boligmarkedet. Forskjellen på å ha flaks, og treffe riktig, og å ha uflaks, og bomme, er på mange, mange millioner kroner. Det får økonomiske konsekvenser i årevis, noen ganger resten av livet.

Lønn er viktig. Mat også. Streiken som handler om hva som kommer inn på kontoen til arbeidstakerne, foregår på et regulert og velfrisert samfunnsområde, stappfullt av politiske virkemidler.

Men utgiftene er også viktige. En tredjedel av dem bruker vi i et nesten politikktomt felt, der den eneste effektive reguleringsmekanismen er en rå markedsøkonomi som overlater det meste til tilfeldighetene.

Det er kanskje ikke mulig å skru klokka tilbake til 1970-tallet, der Husbanken og prisregulering holdt boligprisene noenlunde på plass. Men, som det så ofte heter, her trengs det politiske grep. Og da mener jeg et fast og sikkert grep, ikke en slapp, nesten usynlig, hånd.

Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag.