I dag framstår det som svært dårlig begrunnet å gi mest støtte til aviser i Oslo, som har størst nyhetsmediemangfold, og vesentlig mindre til de avisene som utfordrer den dominerende avisen i henholdsvis Bergen og Stavanger.
Innlegget er skrevet sammen med Bjørn Sæbø, ansvarlig redaktør i Rogalands Avis.
Redaktørene i Vårt Land, Dagsavisen, Klassekampen, Dagen og Fiskeribladet Fiskaren hadde fredag 9. mars 2012 et innlegg i Dagsavisen der hovedpoenget var at den statlige pressestøtten er viktigere enn noensinne. Som redaktører i to aviser som mottar betydelig pressestøtte, er vi enige i det, og vi slutter oss til mye av det de seks redaktørene skriver. Men på ett avgjørende punkt er vi uenige. De seks skriver:
«Pressestøtten må knyttes til de avisene som bedriver meningsbærende og/eller alternativ journalistikk, og bidrar til at andre og flere stemmer slipper til i den offentlige debatt.»
Det framstår kanskje som en uskyldig formulering for de som ikke kjenner mediepolitikken. Men det gir uttrykk for at de seks redaktørene mener at deres fem aviser fortsatt fortjener pressestøtte, mens alle andre aviser ikke gjør det. Pressepolitikken gir et tilskudd over statsbudsjettet til cirka 150 aviser. Fra ordningen ble etablert av regjeringen Borten i 1969, har det vært to hovedgrupper av mottakere:
* Aviser som ikke er størst på sitt utgiversted, omtalt som nr. 2-aviser.
* Lokalaviser med opplag under 6000.
Hensikten med ordningen er at det skal utgis flest mulig aviser på flest mulig steder, fordi aviser og et mangfold av aviser er viktig for ytrings- og informasjonsfriheten. For de små avisene har ordningen vært en suksess. Det er aviser i flere lokalsamfunn i dag, enn før. Men for aviser som ikke er størst på sitt utgiversted, som mottar de største tilskuddene, har ordningen vært mislykket. Aviser med redaksjoner som daglig utfordrer og er et alternativ til byens største avis, er det nå bare i Bergen, Stavanger, Skien, Tromsø og Oslo. I Trondheim har det siden 1996 bare vært én dagsavisredaksjon. Det er svært betenkelig at en så stor by, med viktige nyhetskilder og betydelige maktmiljø, har et nyhetsmediemonopol.
Siden 1990 er mange nr. 2-aviser lagt ned. De fleste som har overlevd, er svekket. En viktig grunn er at pressestøtten ikke har blitt opprettholdt i verdi siden 1993, i en periode der de avisene vi konkurrerer med, har fått vesentlig større konkurransekraft gjennom økte inntekter fra annonsemarkedet og oppkjøp.
På 1990-tallet, da mindretallsregjeringen fra Arbeiderpartiet var avhengig av støtte fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti for å få flertall for sine statsbudsjett, ble pressestøtteordningen spisset mot en spesielt favorisert gruppe på fem aviser som ble omtalt som «riksspredte, meningsbærende»: Vårt Land, Dagen, Nationen, Dagsavisen og Klassekampen. Siden da har de fått høyere pressestøtte per solgt eksemplar enn alle andre. Våre aviser ville fått flere millioner kroner mer i årlig støtte, dersom vi hadde fått samme støtte per eksemplar som for eksempel Vårt Land.
Våre aviser har tidligere godtatt dette, fordi vi mener de fem var og er viktige aviser, og tettere på den politiske makten enn vi ønsket å være. Men alle aviser, ikke bare de fem, er meningsbærende. Våre aviser er ikke mindre riksspredte enn Dagsavisen. Også våre aviser bidrar til at andre og flere stemmer slipper til i den offentlige debatten. Det samme gjelder aviser som utgis på steder der det uten pressestøtten ikke ville ha vært noen avis.
Våre aviser hadde på 1990-tallet en framgang som ga håp om at vi kunne bli mindre avhengige av pressestøtten. Håpet brast da den første Bondevik-regjeringen raserte tilliten til pressepolitikken i sine statsbudsjett i 1998-99. Etter det forsvant flere nr. 2-aviser. I dag framstår det som svært dårlig begrunnet å gi mest støtte til aviser i Oslo, som har størst nyhetsmediemangfold, og vesentlig mindre til de avisene som utfordrer den dominerende avisen i henholdsvis Bergen og Stavanger.
Vi er spent på hvilken mediepolitikk kulturminister Anniken Huitfeldt vil foreslå i den kommende stortingsmeldingen, og håper alle aviser som er viktige for å oppnå de mediepolitiske målsettingene blir ivaretatt. Da må de seks redaktører godta at det ikke bare er deres fem aviser som er viktige, men at de små lokalavisene og de som daglig konkurrerer med en langt sterkere avis, også er viktige for ytringsfriheten, nyhetsformidlingen og den offentlige diskusjonen.
«Også våre aviser bidrar til at andre og flere stemmer slipper til i den offentlige debatten.»
Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag.