Kunnskapsbasert næringsliv ruster seg til konkurranse om de kloke hodene i en global verden. Norge har alle muligheter til å delta, men sterke krefter holder fast på ­­forståelsesrammer utgått på dato.

Brochmann-utvalgets utredning om velferd og migrasjon har ført til noen underlige utspill fra deler av næringslivet. Jens Ulltveit-Moe er én talsperson for disse holdningene. Særlig ikke-vestlige innvandrere er et økonomisk tap for Norge, mener han. NHO føyer seg inn i rekken av dem som ser problemer der andre ser muligheter.

Det er mulig det ikke synes så godt fra Bygdøy eller Vinderen, men verden har faktisk forandret seg. Næringslivet er i voldsom endring. Norsk økonomi drives av hoder, kunnskap, mangfold og teknologi. Kunnskapsnæringene er motoren i norsk økonomi, med 500.000 sysselsatte og høyest verdiskaping etter oljen. Den desidert viktigste råvaren for disse næringene er tilgang til kompetente hoder, uavhengig av hvor de kommer fra. Kreativt mangfold og en smeltedigel av ulike kulturer skaper løsninger for framtida.

Det å skaffe nok kompetent arbeidskraft er blitt en langt større utfordring enn at arbeidsplasser i noen næringer forsvinner. Et selskap som Aker Solutions trenger alene flere tusen nye ingeniører de neste årene. Ikke bare trengs ingeniører, nesten alle sektorer i vekst mangler kompetente mennesker med relevant utdanning. For å sikre fortsatt vekst har vi noen valg. Vi kan utdanne flere av våre egne, og vi kan tiltrekke oss mennesker fra andre land. Innvandringspolitikk er derfor i høyeste grad også næringspolitikk. Det krever imidlertid at politikken tilpasses en ny virkelighet, og virkemidler må på plass som gjør det attraktivt å komme til Norge. Vi trenger flere, ikke færre innvandrere. Og det er kompetanse, ikke nasjonalitet som er avgjørende.

Så må det være mulig å holde to tanker i hodet på én gang. For ja, det kan være fornuftig å stramme inn på enkelte velferdsordninger dersom systemet bidrar til trygdeeksport eller ikke stimulerer godt nok til arbeid. Det gjelder selvfølgelig også for «norske» unnasluntrere. Likevel, dette kan politikerne gjøre noe med i morgen hvis de vil. Det er i alle fall ikke innvandrerne sin skyld. Vi bør også over tid endre sammensetningen mer i retning av kompetanseinnvandring. Men uansett er det lite klokt å angripe en så mangfoldig og uensartet gruppe som det den norske innvandrerbefolkningen er.

Innvandrere i Norge er en uvurderlig ressurs for norsk økonomi. Brochmann-utvalget selv er klar på at dersom de som kommer til Norge har kvalifikasjoner som matcher kravene i arbeidsmarkedet, er et høyt antall ikke noe problem. Snarere tvert imot. Innvandrere har med seg verdifull kompetanse, som videreutvikles her. Selvsagt tar det noe tid før nykommere finner seg til rette, men tendensen er klar. I motsetning til den øvrige trenden sikter innvandrerungdom i større grad mot utdannelse i tekniske og naturvitenskapelige fag, noe den kunnskapsbaserte økonomien er helt avhengig av. Gruppen norskfødte med innvandrerforeldre har faktisk den høyeste andel i høyere utdanning, viser tall fra SSB. Hele 38 prosent av disse 19–24-åringene finner vi på et universitet eller en høyskole, mot 31 prosent i befolkningen for øvrig. Her finner vi svært mange oppegående ikke-vestlige innvandrere.

Vi er ikke alene i konkurransen om de beste hodene. Innovative byer og regioner over hele kloden konkurrerer om å tiltrekke seg kloke hoder, entreprenører og forskere. Derfor må resepten bli en annen enn før. Vi må åpne opp for mer engelsk i skole og samfunn. Vi trenger flere internasjonale skoler. En rekke land gjennomfører endringer i lovgivningen for å nå opp i konkurransen. I Danmark er det innført et system for arbeidsinnvandring som premierer folk med kompetanse. Sverige vil la utenlandske spesialister slippe å betale skatt den første tida om de kommer.

Å sikre tilførsel av kompetanse til norsk økonomi er for viktig til at det kan overlates til innvandrings- eller utdanningspolitikken alene. Dette er også et klart ansvar for Trond Giske og den brede næringspolitikken. Det handler om å gjøre Norge til et attraktivt land å komme til. Det handler om å utnytte de ressurser og skaperevner som ligger hos våre innvandrere. Og sist, men ikke minst, la oss slippe å kjempe mot negative holdninger fra næringslivets mørkemenn, som nettopp burde vært dem som la forholdene best mulig til rette.

Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag.