NAV saksbehandler og tolker Trygde- og Stønadsregelverket slik at eneforsørgende mister rettigheter andre eneforsørgende får. Kan det være slik det var ment? Skal vi akseptere at en gruppe i vårt land med viten og vilje blir diskriminert ?

Gifte og samboende partnere nektes overgangsstønad, stønad til barnetilsyn, utvidet barnetrygd (som de med partner i fengsel får dersom dommen er mer enn 6 måneders ubetinget) og bidragsforskudd når partneren er uten bidragsevne. Det praktiseres forskjellig fra Nav-kontorene, noe som gjør at noen samboere får noen stønader mens andre får ingenting. Vi må ha en konsekvent og rettferdig praksis som tar utgangspunkt i hvem som forsørger barna, og ikke om de er gift/samboer

Til sammenligning får norske ektepar der den ene melder adresseendring, separasjonspapirene i posten fra Nav med beskjed om at det ikke er lov å bo på to forskjellige adresser når du er gift. Likevel regnes du som gift med en ektefelle som er utvist i 2-5 år (over 3-6 år i praksis pga saksbehandlingstid). Norske ektefeller som har meklingsattest får bidragsforskudd uten problemer, mens de med ektefelle i utlandet ikke får pga de har en forventning om å ta opp igjen forholdet etter utvisningen er over, som kan være over 6 år. Det samme gjelder ved samboere, de nektes også bidragsforskudd pga forventningen om å kunne gjenoppta forholdet etter utvisningen går ut.

Det betyr i praksis at norske barn mister sin rett til et verdig liv, og havner ofte under fattigdomsgrensen, som er et paradoks når Norge har fokus på å få bort barnefattigdommen, og fjoråret var Fattigdomsåret med spesiell oppmerksomhet på å utrydde barnefattigdommen. Det et paradoks at innvandringspolitiske hensyn skal veie tyngre og tyngre i utvisningsvedtak, som har skapt mange fattige barn, og gjør det hver dag. Det rammer spesielt de med flere barn, som ikke får delta på fritidsaktiviteter og bursdager som andre barn, i tillegg til at de i mange tilfeller ikke får sko og klær når de trenger det, men når lommeboka tillater det. Mange er avhengig av å arve klær fra venner og familie, og noen er avhengig av sosial stønad for å kunne sette mat på bordet til barna. Ved å motta sosial stønad vil en bli nektet familiegjenforening av UDI/UNE, siden de setter som krav for gjenforening at en ikke skal ha mottatt sosial stønad.

Situasjonen er som følger: Dersom du er gift og trenger stønader (som andre enslige forsørgere) må du enten skille deg, og konsekvensen er at du vil bli nektet gjenforening siden forholdet er avsluttet. Det betyr i praksis at barna fratas en forelder for evig og alltid! Det harmonerer ikke med politikken der fedre skal ha mer tid med barna, som i foreldrepermisjonen der det er ønskelig at far tar en stadig større del av permisjonen siden det er så viktig i forhold til tilknytningen mellom far og barn. Ellers kan du fortsette som gift og bli tvunget til å ta imot sosial stønad som gjør at gjenforening nektes av UDI/UNE.

Skatteetaten regner de som har en utvist ektefelle/samboer som enslige forsørgere, men ikke trygdekontoret. Det trengs en ny definering på hva som er enslig forsørger, nemlig at du er alene om omsorgen siden den andre partneren ikke er i stand til å hjelpe økonomisk på grunn av utvisningen. Dersom en skal utvise en av foreldrene/forsørgerne, må staten samtidig garantere at den som er igjen i Norge med barna får de samme økonomiske rettigheter som alle andre enslige forsørgere.

Det at partneren blir utvist er straff nok i seg selv for både voksne og barn, og det burde være en selvfølge at de som er igjen i Norge kan leve et verdig liv med normal økonomi. Barna har det vanskelig pga de ble revet fra en forelder og fortjener ikke å leve i stigmatiserende fattigdom, der de ofte må stå over ting vennene gjør. Både skoler og barnehager øker følelsen av å være utenfor når de skal fortelle hva de har gjort i ferier, eller når barna skal på ski/skøyteturer og de ikke har råd til å kjøpe verken ski eller skøyter.


En annen gruppe er de som er gift med en mann eller kvinne fra et annet land som har mottatt avslag på familiegjenforening og nektet å komme til Norge, og faktisk ikke har oppholdt seg i Norge.
Det vil da si at dersom en kvinne har barn enten med mannen som er nektet å komme til Norge eller barn fra tidligere vil hun automatisk mist retten til overgangsstønad, barnetilsyn og utvidetbarnetrygd , ene og alene da hun eller han er registret gift.

Dersom man har ungdom som skal starte på videregående skole vil disse ungdommene få utbetalt et mindre stipend, da mor eller far er registret gift.

Hvis en til slutt finner ut at en vil flytte til utlandet for å bo sammen med den utviste, vil en i neste omgang nektes gjenforening når en ønsker å flytte tilbake til Norge, på grunn av for lav inntekt.

Det er utrolig vanskelig å bli tvangsskilt fra en forelder/ektefelle/samboer, og det at en sliter økonomisk gjør at det er enda vanskeligere psykisk for den enslige forsørgeren, og det går enda mer utover barna enn om økonomien hadde vært normal.

Etter konvensjonen skal familiegjenforeningssøknader behandles raskt, positivt og humant. Barn skal ikke skilles fra foreldrene så lenge det ikke er til barnas beste. Barn av utviste foreldre skal ha samme rettigheter og muligheter som andre barn, noe de ikke har i dag.

Når staten ikke klarer å følge konvensjonen selv etter kritikk fra FN, OMOD, JussBuss, Barneombudet med flere, må de økonomiske rettighetene komme på plass for å gi barna et best mulig liv økonomisk mens de venter på gjenforening med den utviste forelderen.
Og ikke skape en mindreverdig og fattig minoritetsgruppe, som blir straffet på alle kanter.