Annonse
Annonse
Annons
Annonse
Annonse
Arne Strand
Innlegg: 254
Kommentarer: 5

En trist jubileumsgave

- 2936 visninger Innlegg

Ap fyller 125 år. Opptakten til feiringen ble ødelagt av 22. juli-kommisjonen.

Førstkommende tirsdag er det 125 år siden Det forenede norske Arbeiderparti ble stiftet i Arendal. Stiftelsesmøtet vakte ingen interesse i samtida. Det vil derimot jubileumsmarkeringen gjøre. Partileder Jens Stoltenberg har slått på stortromma. I Kongressalen i Folkets Hus i Oslo vil jubileet bli markert ved å se tilbake på en «stolt historie og ikke minst ved å se framover» som det heter i partilederens invitasjon til jubileumsmarkeringen.

Det vil sikkert bli et godt møte. Ap er god på jubileer. Partiet har da også mye å være stolt av. Det begynte som en spurv. Spurven vokste raskt og ble allerede ved valget i 1918 landets største parti. Partisplittelsen i begynnelsen av 1920-årene rev og slet partiet nesten i filler. Men ved valget i 1927 var det lappet sammen og størst igjen.

Etter krigen vokste spurven til ørnen blant partiene, som historikeren Jens Arup Seip kalte Ap. Ørnen fløy høyt. Ved stortingsvalget i 1957 stemte nesten annenhver velger på Ap (48,3 prosent), Norge nærmet seg en ettpartistat. Det ble sagt at i Norge hadde vi ikke valg, bare gjenvalg av Einar Gerhardsen. Oppslutningen om Ap holdt seg på en imponerende måte. I 40 år etter krigen var oppslutningen ved stortingsvalg bare to ganger mindre enn 40 prosent. I de 24 neste årene lå Aps valgresultater på rundt 35 prosent.

Vi vil få høre mye politisk skryt på jubileumsmøtet. Arbeiderpartiet er uten tvil den viktigste politiske drivkraften bak oppbyggingen av den moderne velferdsstaten etter krigen. Partiet har hatt noen fremragende ledere. Einar Gerhardsen står i en klasse for seg. Ingen statsminister i Norgeshistorien har spilt en så viktig rolle som Gerhardsen. Etterfølgeren Trygve Brattli var ikke så folkelig som Gerhardsen. Men som leder og statsminister var Bratteli briljant. Aps første kvinnelige leder og landets første kvinnelige statsminister, Gro Harlem Brundtland, har også skrevet seg inn i norsk politisk historie som en betydelig statsminister.

Dagens leder og statsminister, Jens Stoltenberg, er ennå ikke utskrevet av historien. Jeg tror han vil bli innskrevet som en av de store. Det begynte dårlig med valgnederlaget i 2001. Stoltenberg revansjerte seg voldsomt med å vinne valget som leder for de rødgrønne i 2005. Valget i 2009 ble også en stor triumf. Regjeringen ble gjenvalgt. Det har ingen norsk regjering gjort siden regjeringen Willoch overlevde stortingsvalget i 1985. Men i motsetning til Willoch som mistet sitt flertall og måtte styre med støtte fra Carl I. Hagen, beholdt Jens flertallet.

Velgerne fikk for alvor øynene opp for Jens Stoltenbergs lederegenskaper under finanskrisen i 2008. Sammen med daværende finansminister Kristin Halvorsen håndterte han krisen på en imponerende måte. Stoltenbergs opptreden under terroranslaget 22. juli i fjor gjorde ham til en statsmann i folks øyne. Hadde det ikke vært for den beinharde kritikken fra 22. juli-kommisjonen ville opptakten til tirsdagens jubileumsmøte vært den aller beste.

For første gang opplever Stoltenberg at det stilles kritiske spørsmål ved ham som leder og om Aps varemerke som det beste partiet til å styre landet. Som det dominerende regjeringspartiet i hele etterkrigstida har det aldri vært trukket i tvil at «Det kongelige norske Arbeiderparti» var som skapt til å styre. Det kunne blåse hardt rundt Gerhardsen, Bratteli og Gro, men ingen kunne ta dem for svak styring av landet.

Når 22. juli-kommisjonen uten forbehold slår fast at «myndighetens evne til å beskytte menneskene på Utøya sviktet», er det et voldsomt hardt slag mot regjeringen og statsministeren spesielt. Det rokker ved bildet av Ap som det mest styringsdyktige av alle partier. Dessuten smerter det følelsesmessig at Stoltenbergs regjering ikke hadde sørget for en beredskap som kunne ha hindret at en massemorder fikk myrde partiungdommen.

Jeg tror dette må være den vanskeligste og største utfordringen Stoltenberg har hatt som statsminister. Det spekuleres i om det kan bli så vanskelig at statsministeren velger å overlate ansvaret til en annen. Det har skjedd de beste. Einar Gerhardsen overlot statsministerjobben til Oscar Torp i 1951, fordi han var sliten, som han sa. Odvar Nordli trakk seg som statsminister før valget i 1981 fordi han ikke orket mer. Kjell Magne Bondevik (KrF) tok sykmelding som statsminister i 1998. Han var overarbeidet og psykisk langt nede. Han vurderte å trekke seg, men ble overtalt til å fortsette. Etter tre og en halv uke var Bondevik tilbake.

Jeg er temmelig sikker på at Stoltenberg ikke trekker seg. Jens er riktig nok ikke en mann som av prestisjegrunner vil klamre seg til jobben. Hans lojalitet går til partiet. Ap slutter nå rekkene om ham. Det vil man merke på jubileumsmøtet. Slikt varmer og inspirerer til å gå videre.

Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag.

André Rohde Garder
Innlegg: 89
Kommentarer: 2278

Symbolpolitikkens handlingslammelse

Kommentar #1

Jens Stoltenbergs ettermæle må sees i lys av innføringen av symbolpolitikkens handlingslammelse, for som Statsminister er det ikke stort han har utrettet. Symbolpolitikk er ikke handling, det er å late som om man handler. I etterdønningene av 22. juli-rapporten ser vi dette. Jens sier han skal ta ansvar ved å handle, mens det er en statsminister som i alle årene forut har latt sikkerheten i Norge gå for lut og kaldt vann som avdekkes. For som statsminister har han ikke hatt overblikk eller tatt tak.

Dobbelheten blir derfor komplett når regjeringen selv velger å "ta ansvar" ved å sitte, men sparker politisjef Mæland på direktesendt TV, en politisjef som ikke på noen måte kan klandres for politiets opptreden 22. juli. Til det var han for fersk i jobben, i skarp motsetning til Statsminister Jens Stoltenberg. Men rent "symbolsk" ser vi jo en handlekraftig Statsminister og regjering som tar tak..

Det virkelige problemet i AP er en komplett mangel på indre fornyelse og dynamikk, i en nærmest incestuøs elitistisk sfære av venners venner hvor alle er såre enige i all sin politiske korrekthet. Slikt blir det lite handling av, og dermed desto mindre å feire.

Ivar Garberg
Innlegg: 22
Kommentarer: 518

Det er ikke det verste

Kommentar #2

For som statsminister har han ikke hatt overblikk eller tatt tak.

Det verste er en tafatt og feig høyreside i evig strid med seg selv, hvor kampen mot FRP har vært viktigere enn noe annet som er årsaken til elendigheten. Deler av denne såkalte høyreside har selv valgt å gå inn i regjeringssamarbeide med AP. Alle har tidligere vært representert i "Borgerlige" regjeringer, til og med som statsmnistre.

Min mening er at de burde holde kjeften godt lukket.

Nå er det verre enn noensinne; De babler i vei om hvilke metoder Faremo brukte for å bli kvitt den udugelige pasifisten og militærnekteren Mæland med sin evige angst for et væpnet politi og samarbeide med Forsvaret. Han var jo mer opptatt av å leke "pappa" og bleieskiftarbeider istedet for å overlate den jobben til sin partner. Men sånnt kan man slvfølgelig ikke si, men jeg sier det likevel.

Dersom de borgerlige vil noe, så burde de fokusere på hvordan de har tenkt å løse problemet med et embetsverk som er 90% rtekruttert av AP på bakgrunn av politisk incest, ekteskap og vennskap hit og dit.

De bør tenke på hvordan de kan renske opp i Justisdepartementets skjørtergime, dersom da ikke Fareno kommer dem i forkjøpet.

Det smarteste Stoltenberg kunne gjøre er å gå av og overlate jobben til Faremo. Så kan han jo få seg en direktørjobb i familebedriften DnB, som Arbeiderpartiet stjal fra småsparerne.

André Rohde Garder
Innlegg: 89
Kommentarer: 2278

Valg

Kommentar #3
Ivar Garberg – gå til den siterte teksten.

Det verste er en tafatt og feig

At det er et valg mellom to onder er jeg enig i.

André Rohde Garder
Innlegg: 89
Kommentarer: 2278

Valg

Kommentar #4
Ivar Garberg – gå til den siterte teksten.

Det verste er en tafatt og feig

At det er et valg mellom to onder er jeg enig i.

Bjørn Ditlef Nistad
Innlegg: 31
Kommentarer: 1521

Kaninpolitikk

Kommentar #5

Ledelsen opererte med to typer av folk: kaniner og teknikere. Partiapparatet ble fylt med kaniner. Og stortinget. Av og til flyger en enslig kanarifugl under taket, som da sies å ligge høyt.

Også dette var en tradisjon fra et kjempende parti, som en gang var herjet av fraksjonsstrid, og truet av infiltrasjon. Tenkt som et middel til å sikre partiets enhet, ble kaninpolitikken i sine virkninger et middel til å sikre førerskapet for de som hadde det. Når lederne drøftet saker i partiinstanser, drøftet de dem med folk de selv hadde plukket ut.

Jeg vil anta at denne sikringspolitikk ble mer systematisk og mer hårdhendt gjennomført enn i noe annet vesteuropeisk sosialistparti.

Jens Arup Seip, Fra embetsmannsstat til ettpartistat (foredrag) 1963

Heidi Stakset
Innlegg: 49
Kommentarer: 3273

Spurven og ørnen

Kommentar #6
Arne Strand – gå til den siterte teksten.

spurven til ørnen

Ørnen og staten

Ørnen er et symbol med flere betydninger. Den er "kongen over fugler", og knyttes til herskeren og staten. Mange land har ørnen avbildet på riksvåpenet, krigsskip har det også. Den står for styrke framfor kjærlighet.

Ørnene, som symbol for statsmakten, er en nifs og truende rovfugl for spurven- mennesket. Det viser seg i brutaliteten i systemene. Krig er sentralt i denne sammenheng. Det gjelder også statens posisjonering overfor svake grupper; flyktninger, rumenere, syke, familier som sliter. I skolen dyrkes prestasjonene på bekostning av relasjonen og mennesket.

Ørnene river svake familier i filler. Barna legges ut på anbud av statsmakten.

Penger kan kjøpe et hus, men ikke et hjem. Penger kan kjøpe en fosterforelder, men ikke kjærlighet.

Ørnen og mennesket

I kristen sammenheng ble ørnen brukt som symbol for evangelisten Johannes. Han sto Jesus nær, og Johannes skriver spesielt om Jesu guddommelighet i evangeliet.

Ørnesymbolet handler om at han har blikket vendt høyt opp i guddommen, og har derfor oversikt.

"Johannes ble halshugget av Herodes etter ønske fra hans kone.(...) Under Herodes`fødselsdag danset Herodias' datter Salome og som takk for sin oppvisning sa Herodes at hun skulle få ønske seg hva hun ville. Salome gikk til sin mor og spurte hva hun skulle ønske seg, og Herodias sa at hun skulle be om Johannes' hode på et fat." (Wiki)

Statens ørn blir god om den følger Johannes- som Jesus hadde kjær.

Styrke og godhet, blir til velsignelse for mennesket.

Ivar Garberg
Innlegg: 22
Kommentarer: 518

Heidi Stakset

Kommentar #7
Heidi Stakset – gå til den siterte teksten.

Statens ørn blir god om den følger Johannes- som Jesus hadde kjær.

Med over 2200 innlegg har du sporet av enhver debatt hvor du finner det for godt å bedrivbe evangelisering. Du spammer som et virkelig nettroll. Du sitter klistret til PC døgnet rundt utelukkende for å plage oss andre med totalt meningsløse innlegg.

Denne debatten dreier seg om Arbeiderpartiet, ikke om Jesus og diverse fugler!

Heidi Stakset
Innlegg: 49
Kommentarer: 3273

Dompappen

Kommentar #8
Ivar Garberg – gå til den siterte teksten.

Denne debatten dreier seg om Arbeiderpartiet, ikke om Jesus og diverse fugler!

Dersom Ivar Garberg hadde lest innlegget til sjefsredaktøren, hadde han oppdaget at Strand skildret arbeiderpartiets vei fra fra spruv til ørn.

Det er derfor nærliggende å vise til ørnebildet som symbol på stat og herskermakt på den ene siden, og samtidig vise til ørnen som symbol på Johannes`gudommelige oversikt på den andre.

Men det er klart, blant spurver og ørner, finnes det også dompapper.

Og de er jo så fine egentlig!

Ivar Garberg
Innlegg: 22
Kommentarer: 518

Beklager, Heidi Stakset

Kommentar #9
Heidi Stakset – gå til den siterte teksten.

hadde han oppdaget at

Jeg må jo gi deg rett i dette....Unnskyld!

Men idag er da denne ørnen redusert til ei flaksende kråke.

Heidi Stakset
Innlegg: 49
Kommentarer: 3273

Kommentar #10
Ivar Garberg – gå til den siterte teksten.

Men idag er da denne ørnen redusert til ei flaksende kråke.

Kanskje brytes partiets murvegger ned for at medlemmene skal få øye på spurven?

Erik Pedersen
Innlegg:
Kommentarer: 183

Det er vel ikke...

Kommentar #11

...22. juli-kommisjonen som ødelegger for APs 125 årsfeiring, etter sju år i regjering har de såmenn klart det selv gjennom sin symbolpolitikk, manglende ledelse, sviktende gjennomføringsevne og kameraderi.

Historien ellers var vel ganske anonym fram til 1. verdenskrig og heller tvilsom i mellomkrigstiden med sin kommunistsympati, splittelse og en pasifistisk regjeringsmakt oppunder krig nr 2, som gjorde det uproblematisk for herrefolket å invadere kongeriket.

Etter krigen og fram til 60-tallet var det stor konsensus i politiske miljø og befolkningen at gjenreisningen av landet skulle ha hovedfokus. Idyllen forsvant etterhvert som 60-tallet skred fram og Kings Bay-ulykken markerer en slags endring og gryende bevisstgjøring i befolkningen. Etter dette var ikke APs dominans noen selvfølge lenger og i 70-tallet kom borgerlige mindretallsregjeringer på rekke og rad, og realiteten har siden vært at ingen partier alene er store nok til å dominere uten flere samarbeidspartier enten som parlamentarisk grunnlag eller regjeringspartnere.

Vi husker Jaglands ultimatum til velgerne i 90-tallet, 36,9% ved valget eller avgang. Det endte med avgang. I dag blir det store overskrifter hvis AP hever seg til 30-tallet på en meningsmåling. Tidene forandrer seg og trenden er klar...

Del dette innlegget: