Ap fyller 125 år. Opptakten til feiringen ble ødelagt av 22. juli-kommisjonen.
Førstkommende tirsdag er det 125 år siden Det forenede norske Arbeiderparti ble stiftet i Arendal. Stiftelsesmøtet vakte ingen interesse i samtida. Det vil derimot jubileumsmarkeringen gjøre. Partileder Jens Stoltenberg har slått på stortromma. I Kongressalen i Folkets Hus i Oslo vil jubileet bli markert ved å se tilbake på en «stolt historie og ikke minst ved å se framover» som det heter i partilederens invitasjon til jubileumsmarkeringen.
Det vil sikkert bli et godt møte. Ap er god på jubileer. Partiet har da også mye å være stolt av. Det begynte som en spurv. Spurven vokste raskt og ble allerede ved valget i 1918 landets største parti. Partisplittelsen i begynnelsen av 1920-årene rev og slet partiet nesten i filler. Men ved valget i 1927 var det lappet sammen og størst igjen.
Etter krigen vokste spurven til ørnen blant partiene, som historikeren Jens Arup Seip kalte Ap. Ørnen fløy høyt. Ved stortingsvalget i 1957 stemte nesten annenhver velger på Ap (48,3 prosent), Norge nærmet seg en ettpartistat. Det ble sagt at i Norge hadde vi ikke valg, bare gjenvalg av Einar Gerhardsen. Oppslutningen om Ap holdt seg på en imponerende måte. I 40 år etter krigen var oppslutningen ved stortingsvalg bare to ganger mindre enn 40 prosent. I de 24 neste årene lå Aps valgresultater på rundt 35 prosent.
Vi vil få høre mye politisk skryt på jubileumsmøtet. Arbeiderpartiet er uten tvil den viktigste politiske drivkraften bak oppbyggingen av den moderne velferdsstaten etter krigen. Partiet har hatt noen fremragende ledere. Einar Gerhardsen står i en klasse for seg. Ingen statsminister i Norgeshistorien har spilt en så viktig rolle som Gerhardsen. Etterfølgeren Trygve Brattli var ikke så folkelig som Gerhardsen. Men som leder og statsminister var Bratteli briljant. Aps første kvinnelige leder og landets første kvinnelige statsminister, Gro Harlem Brundtland, har også skrevet seg inn i norsk politisk historie som en betydelig statsminister.
Dagens leder og statsminister, Jens Stoltenberg, er ennå ikke utskrevet av historien. Jeg tror han vil bli innskrevet som en av de store. Det begynte dårlig med valgnederlaget i 2001. Stoltenberg revansjerte seg voldsomt med å vinne valget som leder for de rødgrønne i 2005. Valget i 2009 ble også en stor triumf. Regjeringen ble gjenvalgt. Det har ingen norsk regjering gjort siden regjeringen Willoch overlevde stortingsvalget i 1985. Men i motsetning til Willoch som mistet sitt flertall og måtte styre med støtte fra Carl I. Hagen, beholdt Jens flertallet.
Velgerne fikk for alvor øynene opp for Jens Stoltenbergs lederegenskaper under finanskrisen i 2008. Sammen med daværende finansminister Kristin Halvorsen håndterte han krisen på en imponerende måte. Stoltenbergs opptreden under terroranslaget 22. juli i fjor gjorde ham til en statsmann i folks øyne. Hadde det ikke vært for den beinharde kritikken fra 22. juli-kommisjonen ville opptakten til tirsdagens jubileumsmøte vært den aller beste.
For første gang opplever Stoltenberg at det stilles kritiske spørsmål ved ham som leder og om Aps varemerke som det beste partiet til å styre landet. Som det dominerende regjeringspartiet i hele etterkrigstida har det aldri vært trukket i tvil at «Det kongelige norske Arbeiderparti» var som skapt til å styre. Det kunne blåse hardt rundt Gerhardsen, Bratteli og Gro, men ingen kunne ta dem for svak styring av landet.
Når 22. juli-kommisjonen uten forbehold slår fast at «myndighetens evne til å beskytte menneskene på Utøya sviktet», er det et voldsomt hardt slag mot regjeringen og statsministeren spesielt. Det rokker ved bildet av Ap som det mest styringsdyktige av alle partier. Dessuten smerter det følelsesmessig at Stoltenbergs regjering ikke hadde sørget for en beredskap som kunne ha hindret at en massemorder fikk myrde partiungdommen.
Jeg tror dette må være den vanskeligste og største utfordringen Stoltenberg har hatt som statsminister. Det spekuleres i om det kan bli så vanskelig at statsministeren velger å overlate ansvaret til en annen. Det har skjedd de beste. Einar Gerhardsen overlot statsministerjobben til Oscar Torp i 1951, fordi han var sliten, som han sa. Odvar Nordli trakk seg som statsminister før valget i 1981 fordi han ikke orket mer. Kjell Magne Bondevik (KrF) tok sykmelding som statsminister i 1998. Han var overarbeidet og psykisk langt nede. Han vurderte å trekke seg, men ble overtalt til å fortsette. Etter tre og en halv uke var Bondevik tilbake.
Jeg er temmelig sikker på at Stoltenberg ikke trekker seg. Jens er riktig nok ikke en mann som av prestisjegrunner vil klamre seg til jobben. Hans lojalitet går til partiet. Ap slutter nå rekkene om ham. Det vil man merke på jubileumsmøtet. Slikt varmer og inspirerer til å gå videre.
Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag.