Jens Stoltenbergs ettermæle må sees i lys av innføringen av symbolpolitikkens handlingslammelse, for som Statsminister er det ikke stort han har utrettet. Symbolpolitikk er ikke handling, det er å late som om man handler. I etterdønningene av 22. juli-rapporten ser vi dette. Jens sier han skal ta ansvar ved å handle, mens det er en statsminister som i alle årene forut har latt sikkerheten i Norge gå for lut og kaldt vann som avdekkes. For som statsminister har han ikke hatt overblikk eller tatt tak.

Dobbelheten blir derfor komplett når regjeringen selv velger å "ta ansvar" ved å sitte, men sparker politisjef Mæland på direktesendt TV, en politisjef som ikke på noen måte kan klandres for politiets opptreden 22. juli. Til det var han for fersk i jobben, i skarp motsetning til Statsminister Jens Stoltenberg. Men rent "symbolsk" ser vi jo en handlekraftig Statsminister og regjering som tar tak..

Det virkelige problemet i AP er en komplett mangel på indre fornyelse og dynamikk, i en nærmest incestuøs elitistisk sfære av venners venner hvor alle er såre enige i all sin politiske korrekthet. Slikt blir det lite handling av, og dermed desto mindre å feire.

Det verste er en tafatt og feig høyreside i evig strid med seg selv, hvor kampen mot FRP har vært viktigere enn noe annet som er årsaken til elendigheten. Deler av denne såkalte høyreside har selv valgt å gå inn i regjeringssamarbeide med AP. Alle har tidligere vært representert i "Borgerlige" regjeringer, til og med som statsmnistre.

Min mening er at de burde holde kjeften godt lukket.

Nå er det verre enn noensinne; De babler i vei om hvilke metoder Faremo brukte for å bli kvitt den udugelige pasifisten og militærnekteren Mæland med sin evige angst for et væpnet politi og samarbeide med Forsvaret. Han var jo mer opptatt av å leke "pappa" og bleieskiftarbeider istedet for å overlate den jobben til sin partner. Men sånnt kan man slvfølgelig ikke si, men jeg sier det likevel.

Dersom de borgerlige vil noe, så burde de fokusere på hvordan de har tenkt å løse problemet med et embetsverk som er 90% rtekruttert av AP på bakgrunn av politisk incest, ekteskap og vennskap hit og dit.

De bør tenke på hvordan de kan renske opp i Justisdepartementets skjørtergime, dersom da ikke Fareno kommer dem i forkjøpet.

Det smarteste Stoltenberg kunne gjøre er å gå av og overlate jobben til Faremo. Så kan han jo få seg en direktørjobb i familebedriften DnB, som Arbeiderpartiet stjal fra småsparerne.

At det er et valg mellom to onder er jeg enig i.

At det er et valg mellom to onder er jeg enig i.

Ledelsen opererte med to typer av folk: kaniner og teknikere. Partiapparatet ble fylt med kaniner. Og stortinget. Av og til flyger en enslig kanarifugl under taket, som da sies å ligge høyt.

Også dette var en tradisjon fra et kjempende parti, som en gang var herjet av fraksjonsstrid, og truet av infiltrasjon. Tenkt som et middel til å sikre partiets enhet, ble kaninpolitikken i sine virkninger et middel til å sikre førerskapet for de som hadde det. Når lederne drøftet saker i partiinstanser, drøftet de dem med folk de selv hadde plukket ut.

Jeg vil anta at denne sikringspolitikk ble mer systematisk og mer hårdhendt gjennomført enn i noe annet vesteuropeisk sosialistparti.

Jens Arup Seip, Fra embetsmannsstat til ettpartistat (foredrag) 1963

Ørnen og staten

Ørnen er et symbol med flere betydninger. Den er "kongen over fugler", og knyttes til herskeren og staten. Mange land har ørnen avbildet på riksvåpenet, krigsskip har det også. Den står for styrke framfor kjærlighet.

Ørnene, som symbol for statsmakten, er en nifs og truende rovfugl for spurven- mennesket. Det viser seg i brutaliteten i systemene. Krig er sentralt i denne sammenheng. Det gjelder også statens posisjonering overfor svake grupper; flyktninger, rumenere, syke, familier som sliter. I skolen dyrkes prestasjonene på bekostning av relasjonen og mennesket.

Ørnene river svake familier i filler. Barna legges ut på anbud av statsmakten.

Penger kan kjøpe et hus, men ikke et hjem. Penger kan kjøpe en fosterforelder, men ikke kjærlighet.

Ørnen og mennesket

I kristen sammenheng ble ørnen brukt som symbol for evangelisten Johannes. Han sto Jesus nær, og Johannes skriver spesielt om Jesu guddommelighet i evangeliet.

Ørnesymbolet handler om at han har blikket vendt høyt opp i guddommen, og har derfor oversikt.

"Johannes ble halshugget av Herodes etter ønske fra hans kone.(...) Under Herodes`fødselsdag danset Herodias' datter Salome og som takk for sin oppvisning sa Herodes at hun skulle få ønske seg hva hun ville. Salome gikk til sin mor og spurte hva hun skulle ønske seg, og Herodias sa at hun skulle be om Johannes' hode på et fat." (Wiki)

Statens ørn blir god om den følger Johannes- som Jesus hadde kjær.

Styrke og godhet, blir til velsignelse for mennesket.

Med over 2200 innlegg har du sporet av enhver debatt hvor du finner det for godt å bedrivbe evangelisering. Du spammer som et virkelig nettroll. Du sitter klistret til PC døgnet rundt utelukkende for å plage oss andre med totalt meningsløse innlegg.

Denne debatten dreier seg om Arbeiderpartiet, ikke om Jesus og diverse fugler!

Dersom Ivar Garberg hadde lest innlegget til sjefsredaktøren, hadde han oppdaget at Strand skildret arbeiderpartiets vei fra fra spruv til ørn.

Det er derfor nærliggende å vise til ørnebildet som symbol på stat og herskermakt på den ene siden, og samtidig vise til ørnen som symbol på Johannes`gudommelige oversikt på den andre.

Men det er klart, blant spurver og ørner, finnes det også dompapper.

Og de er jo så fine egentlig!

Jeg må jo gi deg rett i dette....Unnskyld!

Men idag er da denne ørnen redusert til ei flaksende kråke.

Kanskje brytes partiets murvegger ned for at medlemmene skal få øye på spurven?