22. juli: Dette spørsmålet har vi alle stilt oss selv mange ganger siden terrorangrepet den 22. juli i fjor sommer.
22. juli-kommisjonens rapport som kom mandag var veldig tydelig på at beredskapen i Norge ikke fungerte godt nok. Det er en ærlig og grundig rapport, som skaper uro, men også tro på at vi kan ta læring og forbedre det som ikke fungerte den dagen.
På tross av rapportens beskrivelser av alt som feilet, endrer ikke vårt svar seg på spørsmålet om hva slags samfunn Norge bør være. Vi lovte hverandre etter angrepet den 22. juli i fjor at vi skulle svare med mer åpenhet, mer demokrati, men ikke naivitet. Det var et riktig svar den gangen, og bør også være en rettesnor i dag. Mange land som har blitt rammet av terrorangrep har reagert ved å vedta forhastede lover og innskrenke borgernes rettigheter. Den fellen gikk ikke Norge i. Det må vi heller ikke gjøre nå som kommisjonsrapporten er kommet.
Selv om vi må akseptere at Kongen ikke lenger kan kjøre trikken alene, ønsker vi at Norge fortsatt skal være det gjenkjennelige åpne demokratiske samfunnet vi har hatt. Det er viktig også fordi det er gjennom åpenhet og demokrati at ekstremisme og terrorismen har dårligst vekstvilkår. Åpne samfunn skaper tillit mellom borgerne, og tillit mellom borgerne og myndighetene. Det tillitsfulle samfunnet verner mot mistroen og hatet. Åpne samfunn kan også hindre at det danner seg isolerte grupperinger og parallellsamfunn. Forskning viser at når individer begynner å se på seg selv kun som medlemmer av en bestemt gruppe, ikke som en del av storsamfunnet, forsvinner også tilhørigheten og tilliten til samfunnet. Det er en stor utfordring at slik tilhørighet i grupper i dag kan skapes på internett.
Et tredje poeng her er at de som isolerer seg, gjerne har mistet troen på framtida og troen på det demokratiske samfunnet de er en del av. Vi ser i dag hvordan økonomisk ustabilitet og arbeidsledighet fører til økt radikalisering av samfunnet. Vi skal ikke lenger enn til Sverige for å finne at 1 av 4 unge er arbeidsledige, i Spania og Hellas står 1 av 2 uten arbeid. Den utryggheten dette skaper gjør at mange mister troen på politikken, troen på framtida. Dette fører til en økt radikalisering. Blant annet Hellas og Ungarn har valgt inn høyreradikale og totalitære politiske partier i sine nasjonalforsamlinger.
Et økonomisk stabilt samfunn er et trygt samfunn, og historien har vist at den viktigste kampen mot radikalisering og terrorisme er kampen mot fattigdom. Dette må ikke glemmes når Norge skal håndtere tida etter 22. juli. Kommisjonen skriver i rapporten at myndighetene forsto på et intellektuelt plan at det var fare for terror, og at sikkerhetstiltak måtte iverksettes, men at man ikke hadde fått en dypere erkjennelse av denne risikoen. Sikkerhetsrisikoen ble ikke tatt tilstrekkelig på alvor, man opplevde ikke risikoen som reell.
Det hadde ikke vært terrorangrep i Norge i moderne tid. Det var nok ubegripelig for de fleste av oss at noen ville bruke vold mot sivile for å nå fram med et budskap. Vi var for naive. Det er veldig vondt for oss å lese i rapporten hvordan denne manglende erkjennelsen av risiko innebar at vi ikke var rustet for angrepet. At det var manglende opplæring, rutiner, og sikring - at politiet kunne ha vært på Utøya tidligere. Det er ikke snakk om tall og statistikker. Det var ungdom på sommerleir. Det var mennesker. Det var våre venner.
Etter at rapporten kom er det særlig to sterke ønsker jeg har: Hurtighet og endringsvilje. Vi må raskt sette vår beredskap i bedre stand. Alle som rammes av kritikk i rapporten må være ydmyke og endringsvillige. Sikkerhetstiltak må iverksettes hurtig, men her må vi finne balansen mellom tillitsfull åpenhet og naivitet ved valg av sikkerhetstiltak. Jeg mener det går an å ha en pragmatisk tilnærming til dette. Det går an å oppnå økt og nødvendig sikkerhet, uten at det går på bekostning av det åpne samfunnet. Et eksempel er stengningen av veien ved Utenriksdepartementet. Det er et tiltak som øker sikkerheten, uten at departementet framstår som et utilgjengelig fort. Det gjør ikke Norge mindre åpent.
Et annet tiltak som kommisjonen foreslår er å forby halvautomatiske våpen. Dette mener jeg er et veldig godt tiltak, som raskt bør settes i verk. Det er imidlertid ikke nok å vedta et forbud. Våpenregistreringen i Norge er mangelfull, med et stort antall våpen på avveie. Hele kontrollen med våpen bør gjennomgås. På den annen side må vi minne hverandre på å ikke gå for langt i vår iver etter å oppnå økt trygghet. Politiet bør ikke generelt bevæpnes, tøffere forhørsmetoder må ikke tillates, og offentlige bygninger bør ikke bli seende ut som den amerikanske ambassaden i Oslo, med stålgrå gjerder, og tungt bevæpnet personell rundt hele kvartalet. Da blir ikke lenger samfunnet åpent, slik vi ønsker.
Kommisjonen har dessverre ikke brukt mye tid på et veldig viktig tema. Bare to av 480 sider omhandler høyreekstremisme. Det er synd, og det er en svakhet ved rapporten. Det forklares innledningsvis at det skyldes tid, men at det «ville fortjene mer oppmerksomhet.» Vi savner en grundig kartlegging av det høyreekstreme miljøet i Norge. Jeg sitter igjen med et inntrykk av at vi ennå ikke har villet erkjenne, eller i det minste grundig undersøke, hvilken risiko høyreekstreme miljøer utgjør. Jeg frykter at samfunnet, og kommisjonen, går i samme felle som de selv advarer mot. Vi forstår på et intellektuelt plan at høyreekstremisme utgjør en risiko, at det er noe vi bør håndtere. Men vi vil ikke erkjenne det på et dypere plan.
Hvorfor vet jeg ikke. Det kan henge sammen med den historiske nærheten til andre verdenskrig. At man ikke kan tro at noen kan ha sympati med nazismen. Kanskje er det fordi faren er skjult blant våre egne rekker, og det er lettere å akseptere en fare som kommer utenfra, eksempelvis fra islam. Det kan også hende jeg tar feil, og at risikoen fra høyreekstreme miljøer ikke er så høy. Men så lenge det ikke har vært grundig kartlagt, lever vi med usikkerheten. 22. juli ble hele landet rystet av terror. Min organisasjon ble forsøkt utryddet. Vi må vite mest mulig om det som skjedde, og det som ikke fungerte den mørke fredagen. Det krever mye av oss å gjøre Norge tryggere og mer forberedt. Det krever mye av oss å bevare åpenheten som gjør Norge til det landet vi er glad i.
«Det er veldig vondt for oss å lese i rapporten.»