Politidirektør Mælands avgang aktualiserer spørsmålet om politiske konsekvenser av 22. juli-kommisjonens rapport. Erfaringene fra Kings Bay-saken for nær 50 år siden, bør dagens politiske aktører ta i betraktning når de leter etter svaret.
Politidirektør Øystein Mælands avgang i går kveld illustrerte at politiets hovedproblem nå ikke er de åpenbare feilvurderingene som ble foretatt i en uoversiktlig og krevende situasjon under terrorangrepet 22. juli 2011. De feilvurderingene ble Mæland så kort etter sin tiltreden knapt tillagt ansvaret for, og de kunne i all hovedsak vært løst med forklaringer og beklagelser i ettertid. Problemet til politiet er stadig mer blitt manglende åpenhet og manglende vilje til å beklage feilvurderingene fra 22. juli 2011 gjennom det året som er gått etterpå.
Det kan synes som et paradoks at Mæland falt som offer for dette, all den tid han har fremstått som mer åpen og beklagende enn mange andre ledende polititjenestemenn. Men Mæland trakk i går kveld, på en ryddig måte som fortjener respekt, konsekvensen av en situasjon hvor fokuset på hans handlemåte og hans kontakter i Arbeiderpartiet var i ferd med å gjøre det umulig for ham å fungere videre i stillingen. Nye uklarheter og feil etter fremleggelsen av 22. juli-kommisjonens rapport satte politidirektøren i en svært vanskelig situasjon, som ble nærmest håpløs da både statsministeren og justisministeren erklærte seg selv inhabile til behandling av hans rolle.
Igjen etter Mæland står en tom stol i Politidirektoratet, et ubesvart spørsmål om politietaten for øvrig kan gå videre uten personskifter – og et også ubesvart spørsmål om eventuelle konsekvenser for politiske aktører i regjeringsapparatet. Til tidligere kritiske spørsmål om det siste, kommer nå et nytt om hvordan så erfarne politikere først nå kunne komme på at Mælands nære bånd til sentrale aktører i Arbeiderpartiet skapte habilitetsproblemer.
Politikernes hovedproblem er likevel fortsatt mindre hva de har gjort under og etter 22. juli 2011, enn hva de ikke hadde gjort med terrorberedskapen i årene før det.
22. juli-saken er på så mange måter unik i norsk historie. Det gjelder da langt på vei også spørsmålet om konsekvenser for politiske aktører med ansvar i saken. Skal man finne en sak fra norsk politisk historie som ligner nok til at det er meningsfylt å sammenligne, må man gå nær 50 år tilbake – til Kings Bay-saken i 1962-63. Det handlet den gang sant nok ikke om et terrorangrep og ikke om noen kriminell handling. Det handlet i stedet om den siste og største av flere dødsulykker blant arbeiderne i Kings Bay-gruvene på Svalbard. Men den gang som nå var det en tragedie med mange omkomne som utløste en opphetet strid dels om involverte embetsmenns ansvar, og dels om regjeringen hadde sviktet sitt ansvar for de omkomnes sikkerhet.
Kings Bay-saken førte til to regjeringsskifter med få ukers mellomrom høsten 1963, og fikk langvarig betydning for norsk politisk historie. De politiske konsekvensene av 22. juli-saken blir ganske sikkert mindre, selv om tragediens omfang var langt større. En årsak til at vi alt kan si det er en politisk svært viktig forskjell: Stoltenberg-regjeringen i 2012 er motsatt av Gerhardsen-regjeringen anno 1963 en flertallsregjering, som selv en samlet opposisjon ikke kan felle med et mistillitsforslag.
Likevel kan dagens politiske aktører gjøre lurt i å merke seg forløpet i Kings Bay-saken – som også kom i forkant av en valgkamp. Arbeiderpartiet fikk i 1962-63 problemer mer med manglende vilje til å innrømme feil og forsøk på å skjule kritikk i ettertid, enn med selve tragedien. Dermed utviklet saken seg til en mulig katastrofe som sterkt bekymret partiledelsen før valgkampen i 1963. Det endte tvert i mot med ny fremgang og tidenes beste kommunevalg for Arbeiderpartiet. 45.8 % oppslutning fikk de den høsten i 1963. Årsaken til det var åpenbart at mange velgere oppfattet situasjonen slik at de borgerlige hadde gått alt for langt, og brukt en tragisk ulykke til egen politisk fordel for å felle regjeringen.
22. juli-oppgjøret slik det nå står er åpenbart en krevende sak for Arbeiderpartiet, som fra før er i en presset situasjon ved inngangen til en lang stortingsvalgkamp. Selv om andre partier som tidligere har bestyrt departementene og/eller inngått i stortingsflertall kan tillegges et visst medansvar, lå hovedansvaret på statsministerens kontor og på to departementer som i lang tid før 22. juli 2011 hadde vært ledet av statsråder fra Arbeiderpartiet.
Likevel kan saken paradoksalt ende opp med å snu seg til Arbeiderpartiets fordel – hvis opposisjonen som i 1963 går for langt, og det fremstår som om de forsøker å utnytte tragedien til egen fordel. Muligheten for at det kan skje er åpenbar, når over 70 % av velgerne like etter 22. juli-kommisjonens rapport sier at de ikke ønsker at statsministeren skal avgå på saken.
Erna Solberg og Siv Jensen åpnet midt på dagen i går for mistillitsforslag mot statsministeren, for så å avdramatisere den ideen noe utover kvelden. Med alle forbehold for hva mer som vil fremkomme og hvordan den videre behandlingen i Stortinget vil forløpe, var kveldens linje fra opposisjonslederne trolig mer fornuftig enn dagens. Det er sterkt å håpe at alle partier før og under behandlingen i Stortinget vil være seg bevisst sitt nasjonale ansvar i denne svært alvorlige saken, og avstå fra alt som kan ligne partitaktiske utnyttelser av situasjonen.
Igjen med det største dilemmaet står i mellomtiden statsministeren. Han må klart vise at han og Arbeiderpartiet tar saken på det største alvor – uten å overdramatisere den på en måte som kan gi grunnlag for ny kritikk og uro. Gerhardsen gikk etter Kings Bay-saken høsten 1963 videre som statsminister, men ofret to av statsrådene som hadde blitt mest kritisert i saken. Det fungerte bra med tanke på oppslutningen høsten 1963, men bidro til mer ekstern kritikk og til intern uro for de kommende årene. Høsten 1965 gjorde Arbeiderpartiet sitt dårligste stortingsvalg etter krigen, og mistet regjeringsmakten helt frem til 1971.
Beslutningen om å ofre to statsråder for noe som hadde vært et felles ansvar for statsministeren og resten av regjeringen, er i dag et ganske mørkt kapittel henimot slutten av historien om etterkrigstidens lengst sittende og mest fremgangsrike statsminister. Men presset for at noen etter slike tragiske hendelser bør stilles til ansvar, i betydningen avgå, er blitt enda mye sterkere i vår tid. Tilløp til maktarroganse tåler velgerne langt mindre av i dag enn på Gerhardsens tid.
Jens Stoltenberg er ganske udiskutabelt det nærmeste man kommer en Einar Gerhardsen i norsk politikk så langt på 2000-tallet. Men han er likevel sterkt presset før neste års stortingsvalg. Tretten måneder før det valget har han nå fått et nytt stort og krevende dilemma å ta stilling til nå. Det hjelper litt at justisministeren fra 22. juli 2011 i mellomtiden har avgått av andre årsaker. Men om det hjelper nok til at regjeringen ellers kan gå uforandret videre, må nå statsministeren ta stilling til. Velgerne vil gjøre det etterpå.