I en kommentar til Dagsavisens artikkel om overleveringen av 22. juli-kommisjonens rapport og dens hovedkonklusjoner, skrev jeg følgende:
"Å stenge Grubbegata var vedtatt i 2004. Hvorfor i all verden stengte den borgerlige regjeringen som da satt, ikke Grubbegata umiddelbart? Det skal ikke store utredninger og planlegginger til for å lage slike sperringer. En terrorhandling var vel dessuten nesten en enda mer sannsynlig trussel i 2004, - etter "NY11/9" og Norges krigsstart i Afghanistan 2002 - enn sju år senere?
Når dette er sagt, slutter jeg meg til kritikken av Jens Stoltenberg og de aktuelle ministrene i hans regjeringer, for å ha trenert sikringen av Grubbegata. At sikringen av Utøya, samt at Politiet og Nødnettet ikke heller fungerte, tyder på grov neglisjering av sikkerheten i riket. Stoltenbergs viderføring av Norges krig i Afghanistan, var også et feilgrep, som bare økte faren for vår sikkerhet, i stedet for å minske den. De alvorlige feil før og etter 22. juli 2011, tilsier alene, at Regjeringen går av.
Så smalt det i 2011. Selvsagt kunne Anders Behring Breivik ha gjennomført sine attentater uansett. All sikring i verden kan ikke hindre en galen terrorist.
Jeg legger merke til at hverken Jensen eller Solberg roper de store ord etter at kommisjonsrapporten kom. De er kanskje ikke så hypp på å ta seg av denne enorme oppfølgingen.
Men Jens Stoltenberg burde nok gå av for å redde egen ære.
En annen ting er at Stoltenberg trolig er i den posisjon at han kan bli sittende, hvis Ap og Stortingsflertallet hans vil. Dette flertallet gjør også, at om Stoltenberg går av, kan de rødgrønne
straks komme tilbake med en ny Regjering. Med bedre mannskaper og friske tiltak. Det trengs kanskje før valget i 2013?"
Nå dreier jo saken seg om mer enn stenging av Grubbegata, selv om politikerne, media og andre har fokusert på dette.
Den dreier seg først og fremst om 77 drepte uskyldige sivile i Regjeringskvartalet og på Utøya. Og over 100 skadde overlevende.
Og så dreier den seg om de ansvarliges håndtering og oppfølging av sikkerheten for menneskene i Norge.
Det hele ansvaret har flere regjeringer både borgerlige og rødgrønne. Men Jens Stoltenberg og hans regjering har det konstitusjonelle ansvaret. Hans regjering har sittet i 7 år. Den har ikke fulgt med, og ikke fulgt opp, sikkerhetsaspektet slik de burde og pliktet. 22.juli-rapporten er i så måte et fellende bevis.
Dette er så alvorlig at det bør få konsekvenser. På en måte skulle jeg ønske det var sant som Strand sier, at Stoltenberg bare løper fra ansvaret, om han overlater det til andre. Det er ikke den fulle sannhet.
Jeg sier det direkte ut: Er vi sikker på at den som har ledet en unnlatelsekultur, så lenge, er i stand til å komme ut av sporene? Kan vi oppleve tildekking og administrativt prinsipprytteri? Bør ikke nye øyne se på dette? Nye krefter settes inn?
Ingen er absolutt uunnværlige. Og et ev. mistillitsvotum i Stortinget, bør trolig respekteres av flertallet i denne saken. Ap har mange fullgode statsminister-kandidater. Og som allerede sagt, Stortings-flertallet idag, sikrer en ny regjering fortsatt av Ap, SV og Sp. Enkelte ministre kan komme tilbake straks. Men Jens Stoltenberg må for sin æres skyld, og for muligheten til å reise seg igjen, tre tilbake. Friske kort vil ha en god innvirkning før valget i 2013.