Det ville ha vært konstitusjonelt uryddig og politisk galt dersom Stoltenberg gikk.
Den knusende dommen fra 22. juli-kommisjonen var det verste som kunne ramme regjeringen Stoltenberg ett år før stortingsvalget. Fra før av sliter regjeringen på meningsmålingene. Erna Solberg seiler opp som en soleklar valgvinner. De rødgrønne hadde trengt en god sak på å slå angrepet fra høyresiden tilbake.
I stedet kommer det en rapport som smadrer Stoltenbergs og Aps varemerke om at Jens er den beste til å styre landet. I alle valgkamper til alle tider har Aps styringsdyktighet gitt plusspoeng ved
valget. Det har slått til enten statsministeren het Einar Gerhardsen, Trygve Bratteli, Gro eller Jens. Ap har i hele etterkrigstiden vært det dominerende regjeringspartiet. Ingen har tvilt på at Ap
har den erfaring som trengs for å styre landet på en trygg måte. Partiets slagord om «stø kurs» er et uttrykk for det. 22. juli-kommisjonen utfordrer «stø kurs»-myten. Ap kan være frarøvet sitt beste
argument.
Regjeringens hovedoppgave er å sørge for at velgerne har tillit til at det er trygt å bo i Norge. Beredskapen må til enhver tid være på topp. Til det har vi forsvaret, politi, brannvesen, helsevesen
og mange andre vesener. Svikter tilliten til at regjeringen håndterer beredskapen på en forsvarlig måte, forsvinner regjeringens velgergrunnlag. 22. juli-kommisjonen er en historie om total og
fundamental svikt i beredskapen og politiet. Bare helsevesenet og brannvesenet besto prøven. Forsvaret ble ikke satt på noen prøve.
I trontaledebatten i fjor understreket statsminister Stoltenberg at han hadde totalansvaret for beredskapen, sikringstiltakene, politiet, helsepersonell og alt som ble iverksatt 22. juli. Egentlig sa statsministeren en selvfølgelighet. Men ved å si det på denne måten la han lista høyt og han satte døra for kritikk mot seg på vidt gap. I dag kan vi slå fast at det var modig gjort, men politisk en tabbe. Nå stilles spørsmålet om statsministerens stilling og posisjon.
VG skrev på lederplass i går at Jens Stoltenberg bør gå av. Avisen minnet om at han selv har sagt at han erkjenner ansvaret for konsekvensene av 22. juli. Stoltenberg har flertall i Stortinget, og dermed makten til å bli sittende. «Men han bør ha anstendighet til å gå».
Avisen går for langt. Det ville ha vært konstitusjonelt uryddig og politisk absurd dersom statsministeren og dermed hele regjeringen gikk av på grunn av en sterkt kritisk granskingsrapport. Regjeringer går av etter valgnederlag, etter å ha bli felt i Stortinget på et kabinettsspørsmål eller mistillitsforslag eller fordi koalisjonsregjeringen går i oppløsning, slik Borten-regjeringen gjorde i 1971.
Statsminister Jens Stoltenberg ville bli sett på som en som stakk av fra ansvaret hvis han trakk seg før han møter Stortinget til debatt om rapporten. Det kan tenkes at kritikken fra opposisjonen blir så sterk at han finner det vanskelig å fortsette til tross for at regjeringen har flertall i forsamlingen. Det er lite trolig. Statsministerutfordrer Erna Solberg er ikke på regjeringsjakt. Hun er ikke interessert i regjeringsskifte året før stortingsvalget. Opposisjonen med Erna i spissen vil kritisere Jens, men ikke så nådeløst at han kaster kortene.
Kings Bay-saken i 1963 dukker fram som en mulig parallell. Tønseth-kommisjonen som gransket gruvelykken på Svalbard som kostet 21 gruvearbeidere livet, kritiserte regjeringen Gerhardsen for utilstrekkelige sikkerhetstiltak i gruven. Statsminister Gerhardsen lot industriminister Kjell Holler gå, men han ble selv sittende. Gerhardsen valgte å ta et oppgjør med opposisjonen som han hevdet beskyldte «arbeiderregjeringen» for å være skyld i gruvearbeidernes død. Gerhardsen vant debatten i opinionen. Det viste kommunevalget. Men han måtte gå av som statsminister da SF (SV) stemte sammen med de borgerlige om et mistillitsforslag.
Hadde Knut Storberget vært justisminister, tror jeg Stoltenberg ville latt ham gå. Men han gjør rett i å fortsette som statsminister og ta debatten i Stortinget. Regjeringen blir ikke felt. Den har flertall. Men den vil være betydelig svekket politisk.
arne.strand@dagsavisen.no
«Kings Bay-saken i 1963 dukker fram som en parallell».