Den knusende rapporten fra 22. juli-kommisjonen beskriver i detalj politikere som ikke evner å følge opp sine viktigste vedtak og et politi som ikke evner å utnytte slagkraften de faktisk har.
I går gikk det hull på en verkebyll. Den verkebyllen har fått bygge seg opp i et år, mens politidirektør Øystein Mæland, polititopper i Oslo og Nordre Buskerud samt Beredskapstroppens sjef har gjort sitt ytterste for å forsvare bevegelsesmønstre og beslutninger som ble, eller ikke ble, fattet. Politiets evaluering av egen innsats, det såkalte Sønderland-utvalget, står i grell kontrast til kommisjonsrapporten vi fikk presentert i går. Anders Behring Breiviks uhyrlige drapsraid på Utøya kunne og burde ha vært stoppet før: «Tidsbruken er uakseptabel».
En av politiets viktigste oppgaver er å beskytte borgerne mot livstruende vold. Det er naturlig nok også en av nasjonalstatens viktigste oppgaver. Og det sviktet i fjor. Det sviktet i regjeringskvartalet og det sviktet på Utøya. Denne rapporten viser at vårt politi ikke virker når det virkelig trengs. Enda flere liv kunne ha vært reddet. Kritikken er knusende, og den må få konsekvenser.
Politiet som etat og den enkelte polititjenestemann har en handleplikt om noen står i fare. Denne plikten gjelder også når tjenestemannen inngår i en aksjon og har fått en ordre. 22. juli-kommisjonens påtrykk for å få innsyn i politiets GPS-koordinatorer var viktig for å se hva som faktisk skjedde denne nattsvarte dagen i fjor. Kombinert med annen informasjon ser vi at politiet var svært nær terroristen og kanskje kunne ha stoppet han før han nådde landsida ved Utvika.
Men politiet er gammeldags. De hadde detaljerte kunnskaper om gjerningsmannen og fluktbilen med registreringsnummer fra et meget observant vitne få minutter etter at bomben gikk av. Men stab og operasjonssentral ble for opphengt i å skuffe unna henvendelser og oppgaver. Politihelikopteret sto på bakken på grunn av feriebemanning, men ingen ansvarlige ledere vurderte å få det opp i lufta. Ingen vurderte å få ut signalement på gjerningsmannen og varsle befolkningen via mediene. Det tok lang tid å slå riksalarm, og da den ble sendt, kom den ikke fram.
Politikere og politi blir så opphengt i hverdagen at de viktigste arbeidsoppgavene havner i «ugjort»-bunken. Slik kan det ikke fortsette. Dette er kanskje rapportens svakeste punkt. Den kommer med klare anbefalinger, men er de klare nok? Kommisjonen slår fast at det må flere øvelser til og foreslår faste møter mellom regjeringens sikkerhetsutvalg, Kriserådet og lederne i Politiets sikkerhetstjeneste, Etterretningstjenesten, Nasjonal sikkerhetsmyndighet og Direktoratet for sivil beredskap. De anbefaler ikke at statsministeren og hans kontor overtar mer av ansvaret, og mener dagens ordning der Justisdepartementet har øverste koordineringsansvar, er bedre. Men kommisjonsleder Bech Gjørv medgir at ansvaret som påhviler justis er tungt, kanskje for tungt. Den varslede stortingsmeldingen etter dette må diskutere om vi trenger et eget Beredskapsdepartement.
Norge er et langstrakt land. Det er like langt fra Oslo til Hammerfest som fra Oslo til Roma. Det er fullstendig urealistisk at vi skal kunne bygge opp et politi og en beredskap med en responstid som er veldig mye raskere enn den planverket tilsier i dag. Kommisjonsrapporten viser det vi alle så – nemlig at politiaksjonen ble reddet av sivil innsats. Framtidige politiaksjoner må klare å nyttiggjøre seg ressursene som ligger i det sivile samfunnet; det være seg båter eller folk. Men selvsagt handler det også om ressurser å få politihelikopteret i lufta og nødnettet på plass. Men det handler mer om hvilke penger vi bruker når, enn «bare» mer penger. I fjor ble det brukt 13,5 milliarder kroner på politietaten og den samlede bemanningen besto av 14.000 personer. Fra 2005 til 2010 har utgiftene økt med over 3 milliarder kroner.
I sommer holdt AUF-leder Eskild Pedersen en gripende minnetale på Utøya ved ettårsmarkeringen for terrorangrepene. Han sa: «Kjære AUF-ere. (...) Ingen av oss var bygget for å møte slik ondskap. Ikke dere. Ikke jeg.» Det var en av hans viktigste taler. Og kanskje en av de vanskeligste.
Gårsdagens rapport viser at heller ikke de som er trent til å møte slik ondskap, og betalt for å gå inn i slike livsfarlige situasjoner, synes i stand til å gjøre det. 22. juli var selvsagt en helt ekstrem situasjon. Men det var jo faktisk bare én mann. Det kunne ha vært verre. Og dét er virkelig skremmende.
Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag.