Boligmarkedet har vist oss at et marked ikke er i stand til å regulere seg selv, slik enkelte feilaktig hevder. Et marked må også styres og reguleres!

En undersøkelse fra Husbanken for første halvår 2012, viser at andelen som fikk avslag startlån til første bolig er på hele 45 prosent, mot 36 prosent i 2011.

Ungdommer og vanskeligstilte opplever nå at banker og investorer (spekulanter) har kastet seg over markedet på de minste boenhetene som enkelte steder har steget med nærmere ti prosent - nesten tre prosentpoeng mer enn boligmarkedet generelt. Parallelt stiger kravene om høyere egenkapital for å få lån, også innenfor ordningene med ”boligsparing for ungdom (BSU”.

Det er opplyst at Husbanken har gitt beskjed til kommunene om at vanskeligstilte grupper - flyktninger, enslige og sosialklienter - skal prioriteres vedr startlån søknader. Det er da grunn til å anta at vanskeligstilte - som gruppe - i enda sterkere grad anvendes til å opprettholde spekulantenes marked og priser. Prinsipielt bør startlån generelt anvendes som en regulator for å dempe prisveksten på boligmarkedet - noe som vanskeligstilte også ville tjene på.

Skal spekulantene vinne nok en gang?

Dagens Næringsliv den 10.08.2012 opplyser at en investor som vil bygge 870 boliger for nærmere 4 milliarder kroner innen 2017. Slike spekulanter finnes det sikkert flere av! Hva gjør politikerne – og hva vil velgerne kreve i forhold til denne utviklingen? Om fortsetter å åpne for denne utviklingen, har vi i realiteten akseptert et privat, spekulativt boligutbyggingsmonopol.

Dersom dagens markedspriser holder seg, kan vi regne med at investorene vil gå ut med millionfortjenester på hver boenhet de selger på nye boliger. Det vil bety at mange forgjeldes tilsvarende på andres spekulasjoner. Og skulle det komme til en ny boligboble/ finanssprekk – er det sannsynligvis skattebetalere som må betale for gildet og redde bankene (slik som på slutten av 1980/ begynnelsen av 1990-tallet). Mens investorene i hovedsak har sikret seg. Kan den norske befolkningen og politikerne tillate en fortsatt slik utvikling som den vi ser nå?

Den sosiale boligbyggingen er ødelagt!

Dereguleringen av boligmarkedet som regjeringene til Kåre Willoch gjennomførte på begynnelsen av 1980-tallet har ødelagt boligsamvirkene og den sosiale boligbyggingen i en bit for bit politikk. Grådigheten har tatt overhånd - resultatlønn og statistikk har erstattet en hver form fellesskapstenkning, solidaritet og omsorg for alle dem som trenger et hjem og bo i. Og utleiemarkedet er blitt regelrett brutalt mange steder!

Jeg frykter oppriktig at etablerte borettslag ikke lenger er i stand til å forvalte en sosial boligbygging igjen, fordi den grunnleggende ideologien om boligsamvirke og fellesskap mer eller mindre er gått tapt under spekulantenes framferd. I hvert fall ser vi ikke mye igjen av den fellesskapskompetansen som en gang fantes.

Politikerne må velge side!

Markedsliberalistene (investorene) og bankene har bare den makten som politikerne tillater dem å ha! Nå må politikerne ta et valg – vil de være politikere for befolkningen når det gjelder enkeltindividets rett til å ha et ha et hjem, eller vil de være politikere for ”1 % samfunnet”, dvs investorene/ den rike eliten (EUs politikk) og deres spekulasjonspolitikk?

Fra marked til felleskap!

Skal man bryte linjen med at spekulanter styrer hele boligmarkedet, er det ingen andre løsninger enn at det offentlige må inn på utbyggersiden. I dag opplever unge og vanskeligstilte grupper store problemer med å komme inn på boligmarkedet. Prisstigningene på boliger overstiger mange ganger lønnsutviklingen til arbeidstakere/ trygdede med normale inntekter/ ytelser. Dette vil ikke et bærekraftig system over tid om det får fortsette.

Det er mange måter å nå målet om ”fra marked til felleskap” på, men følgende virkemidler bør vurderes;

Som en motvekt til de store fortjenestene som boligsalg representerer for investorer/ spekulanter, bør det offentlige sørge for å bygge en stor andel av nye boliger i fremtiden og selge boliger til selvkostprinsippet – eventuelt gjennom boligsamvirke – basert på tilsvarende målsetting om selvkost. Det offentlige må ta et ansvar for at det bygges tilstrekkelig nok boliger, og i så stort omfang at de private investorer/ spekulanter får reell konkurranse!

Staten bør kunne pålegge kommuner å gjennomføre slike prosjekter der boligbehovene er størst.

Slike boliger bør i stor grad reguleres inn i de områdene hvor boligprisene er høyest i dag for å bidra til å dempe den urimelig høye boligprisveksten som enkelte områder opplever i dag.

Om nødvendig bør det offentlige ekspropriere grunn til slike formål – ikke til markedspris – men til priser basert på historiske data, justert etter skjønn basert på alminnelig lønns- og prisstigning. Dyre tomtearealer må ikke stå i veien for en anstendig boligutbygging.

Slike boligprosjekter bør bygges med statlig klausul om at kommuner ikke kan privatisere slike markedsregulerende byggeprosjekter ut fra vekslende politisk farge i kommunestyrene. Videre må det legges strenge reguleringer på slike boligutbygginger i den hensikt å forhindre at slike prosjekter blir spekulasjonsobjekter.

Det må fortsatt være slik at det er plass til boligutbygging både for fellesskapet og for de som vil investere i boligprosjekter! Hensikten er bare å dempe prisveksten på boligmarkedet, og forebygge at nye bankkriser oppstår - om den økonomiske situasjonen i Norge skulle endre seg drastisk.

Samfunnsansvar

I et demokratisk land bør det være en menneskerett å kunne ha ”et eget hjem” – uten å måtte forgjeldes og leve i urimelig økonomisk ufrihet (fattigdom). Det er politikernes ansvar å organisere samfunnet og de ulike samfunnsfunksjoner! Et av dem må og skal være å gi en hver en mulighet til å ha et eget hjem!

Vårt politiske system har dessverre over tid tillatt at organiseringen av samfunnet i stor grad(nesten alltid) styres av kapitalmakt og kjeder/ i hvert fall kapitalmakten og kjedenes interesser. Dvs et monopolsystem hvor de rikes kapital ekspanderer i rekordfart på den ene siden, mens det offentlige og privatpersoner forgjeldes på den andre siden (for å tilfredsstille kapitalmaktens behov for inntjening). Slik utvikling har utløst finans- og gjeldskriser i mange av de landene vi samhandler med. Den eneste måten å begrense denne utviklingen på, er at fellesskapet (det offentlige) gir privatkapitalen konkurranse, og at politikerne tar makta tilbake – av og for fellesskapet.

Boligmarkedet er et av de beste eksemplene på at et marked må styres – rett og slett fordi markedsmonopoler ikke evner å regulere seg selv. Marked har vist oss at det lager grobunn for urimelig spekulasjon og grådighet – og mye ”kameraderi”!

Vi er alle enkeltindivider – med ulike følelser og behov – og behov for ”frihet”! Likevel er vi alle ”dømt” til å leve sammen i et samfunnsfellesskap. I et samfunnsfellesskap må alle ta hensyn til hverandre! Det betyr at den enkeltes frihet (kapital) ikke automatisk har rett til å lede andre ut i ufrihet (stenges ute/ forgjeldes i et gjeldsslaveri/ fattigdom).

Derfor trenger boligbygging for fellesskapet og ut demokratiske interesser – ikke et boligmarked styrt av og for investorer/ spekulanter!