Erna Solberg flyter på samme forventningsbølge som senket Gerhardsen-regjeringen i 1965.
Ett år før den avgjørende korte valgkampen starter - de fire ukene før valget 9. september - ligger det ifølge meningsmålingene an til et solid borgerlig flertall på Stortinget. Det mest sannsynlige er at vi får en regjering av Høyre og Frp. Men en koalisjonsregjering av alle de fire borgerlige partiene kan ikke utelukkes. Det som er sikkert er at Erna Solberg blir statsminister ved borgerlig flertall.
Gjennomsnittet av meningsmålingene for juli er nedslående lesning for de rødgrønne. Ap og Høyre er omtrent jevnstore med en oppslutning i overkant av 30 prosent. Til sammen har Høyre og Frp 48,5 prosent. Høyresiden har ikke stått sterkere blant velgerne på 118 år. Med et slikt valgresultat ville de fått flertall på Stortinget. Sp, Venstre og KrF har alle en oppslutning under 5 prosent. Ved siste stortingsvalg gjorde sentrum sitt dårligste valg i etterkrigstida. Valget neste år kan bli et blodbad for sentrum. Sentrumspartiene kan rett og slett forsvinne.
SV kan også bli borte etter neste valg. Partiet ligger nå godt under sperregrensen til Stortinget. Sist gang SV (SF) forsvant fra Stortinget var i 1969. Partiet kom veldig sterkt tilbake ved valget fire år etter. Men det var takket være folkeavstemningen om EU (EF) i 1972. Noen ny folkeavstemning vinker ikke i det fjerne. Det er ingen frase, men en tung politisk sannhet at neste års stortingsvalg blir et skjebnevalg for Audun Lysbakken og hans parti.
August måned begynte politisk like dårlig som været. På meningsmålinger i TV 2 og NRK denne uka beholder Høyre og Frp sitt flertall. På TV 2s måling fikk Høyre 34,1 prosent. Det er partiets beste tall siden stortingsvalget i 1909. SV er fortsatt under sperregrensen. En ny fare truer partiet. Rødt angriper på venstre flanke. I begge målinger er Rødt inne på Stortinget med ett mandat. Lysbakken må være obs på det som nå skjer til venstre for ham.
Hva kan det komme av at høyresiden har festet grepet om velgerne i ei tid hvor det praktisk talt ikke skjer noe av stor viktighet i norsk politikk? Ser vi bort fra terrorangrepet 22. juli i fjor, som rystet Norge og ga Ap en kortvarig opptur på meningsmålingene, har politikken siden stortingsvalget vært preget av idyll og lite støy. Ikke minst i Stortinget. En årsak til nedturen for den rødgrønne siden er at tidligere velgere er misfornøyde med regjeringens innsats etter at den fikk fornyet tillit ved stortingsvalget. Prosjektet mangler dynamikk. Det går for tregt. Stoltenberg-regjeringen er i ferd med å få karakter av et administrasjonsstyre. Venstresidens tradisjonelle systemkritikk er avløst av byråkratisk forsvar for systemet. Svært mange rødgrønne velgere har satt seg på gjerdet. En del har også hoppet over gjerdet til Høyre.
Men det er et faktum at nordmenn flest aldri har hatt det bedre enn nå. De fleste har inntekt og arbeid. Det var ingen selvfølge for noen tiår siden. Norge har verdens beste pensjonsordning for de eldre og verdens beste permisjonsordning for småbarnsforeldre. Det er barnehageplass til alle, et gode som foreldregenerasjonen bare kunne drømme om. Uansett hvordan vi måler velstanden er det et ubestridelig faktum at Norge er et lykkeland i en verdensdel som holder på å drukne i arbeidsløshet og offentlig gjeld.
Man skulle tro at velstanden ville komme den sittende regjering til gode. Så enkelt er det ikke. Einar Gerhardsen har fortalt at daværende leder i Sovjetunionen, Nikita Khrusjtsjov, ble meget overrasket da Gerhardsen under Khrusjtsjovs besøk i Norge i 1964 sa han fryktet at Ap ville tape valget året etter. Hvordan kan dere tape når folk har det så bra, spurte Khrusjtsjov. Det er nettopp fordi folk har det så bra at vi kan tape, sa Gerhardsen.
Jens Stoltenberg møter i dag noe av den samme stemningen. Folk tar gode tider for gitt. Det gjelder for regjeringer i alle land at de får kritikk i dårlige tider, men lite uttelling når tidene er gode. Velgerne velger opposisjonen, som de tror vil gi dem enda bedre kår. På denne forventningsbølgen flyter Erna Solberg fram. Legg merke til hvor stille hun sitter i båten. Det kommer ingen ramsalt kritikk av velferden og regjeringens politikk. Hun vil reparere og forbedre.
De rødgrønne må på offensiven for å vinne. De må bruke regjeringsmakten til å sette dagsorden, stake ut ny kurs og overbevise om at Stoltenberg er den beste til å styre landet. Det ser blått ut, men det er ikke avgjort før den korte valgkampen er kjørt.
arne.strand@dagsavisen.no
«Det ser blått ut, men det er ikke avgjort før den korte valgkampen er kjørt.»