I 2004 vedtok Stortinget etableringen av etiske retningslinjer for forvaltningen av Oljefondet. Men reglene gjelder kun delvis for atomvåpenproduksjon.
Stortingets vedtak for forvaltningen av Statens pensjonsfond utland (Oljefondet) var en grunnleggende avgjørelse for kursen Norge skulle ta med hensyn til våre sparepenger. Andre juridiske, etiske og miljømessige prinsipper trumfet hensynet til økonomisk profitt. Debatten ble tatt, og vi ble enige. Problemet nå ligger i mangelen på konsistens i Oljefondets investeringer. Hvordan har det seg at vi i dag fortsatt investerer i selskaper som gjennom sin virksomhet bidrar til å opprettholde Storbritannias, Frankrikes og USAs atomvåpenprogram? Den klare og tydelige hovedretningen vi en gang tok virker nå mer som en kronglete sti. Hvor går veien nå? Og hvilke prinsipper ligger til grunn?
Da debatten raste om vi skulle ha disse retningslinjene ble det lagt mye vekt på utfordringene i å finne kriterier som var klart avgrenset og objektive. Vi vet alle at atomvåpen har uakseptable humanitære konsekvenser - det burde være nok. De etiske retningslinjene er klare på at Oljefondet ikke kan investere i selskaper som er involvert i produksjon av atomvåpen. Den 8. august meldte Stavanger Aftenblad at Oljefondet nå kan investere penger i det amerikanske gigantkonsernet United Technologies Corporation da de ikke lenger er involvert i atomvåpenproduksjon. Og dette er jo bra. Dette er et eksempel på at retningslinjene fungerer.
Samtidig vet vi at Oljefondet fortsatt investerer i blant annet selskapene Babcock International og Thales. Vi vet at disse selskaper står for design, produksjon og utvikling av en ny type atomvæpnet ubåt for det britiske forsvaret og utvikler nye atommissiler for den franske hæren, på basis av en rapport ICAN utga tidligere i år. Dette ble en større mediesak i vår. Kunne denne investeringen være en glipp fra etikkrådets side? De er få saksbehandlere, men mye jobb på pulten. På spørsmål om hvorfor Oljefondet ikke har trukket seg ut av de overnevnte selskapene enda, svarer Eli Ane Lund, sekretariatsleder for etikkrådet 8. august at «det var for tidlig å være utålmodig». Det er nå 67 år siden atomvåpen ble brukt for første gang i krig. Det er fortsatt 20 000 slike våpen i verden, og internasjonale nedrustningsforhandlinger har fortsatt ikke kommet seg ut av den grøften de satte seg fast i for over 15 år siden. Det hersker bred enighet om at atomvåpen utgjør en av våre mest presserende humanitære utfordringer. Virkelig, etikkrådet - for tidlig å være utålmodig?
Etikk er brysomme greier, om vi skal ta det på alvor. Er de etiske retningslinjene, de som «setter Norge helt i fronten når det gjelder etisk handel og investeringer, og kan gjøre Norge til en finansiell stormakt innen slik handel», en deltidsprioritering? Er det kun når det passer oss å forholde oss til juridiske, etiske og miljømessige hensyn at våre penger taler like høyt som våre moralske utsagn?
Den norske regjeringen har uttalt at den ønsker et totalforbud mot atomvåpen. Ved å investere i atomvåpenprodusenter bidrar Oljefondet til å vedlikeholde, legitimere og dermed også sannsynliggjøre bruk av atomvåpen. Dette reflekterer en dissonans med hva som blir sagt og hva som blir gjort. Det er et åpenbart misforhold mellom den norske regjeringens mål om å få på plass et reelt totalforbud mot atomvåpen på den ene siden og Oljefondets atomvåpeninvesteringer på den andre. Diskusjonen om vi i det hele tatt skulle ha etiske retningslinjer er ferdig. Og vi ble enige. Nå handler diskusjonen om politiske prioriteringer. Om viljen til å iverksette standarden vi satte sammen den gang for flere år siden.
ICAN Norge jobber for en internasjonal avtale som forbyr atomvåpen. Vi mener at den humanitære argumentasjonen mot disse våpnene er viktig. Resolusjonen som ble vedtatt under Røde Kors-bevegelsens delegatsrådskonferanse i november i fjor tok også til orde for en avtale som forbyr bruk og eliminerer atomvåpen på basis av de humanitære konsekvenser. Oljefondet trekker et selskap som ikke lenger driver med atomvåpenproduksjon inn i varmen igjen. La oss samtidig trekke oss ut av selskapene som driver med masseødeleggelsesvåpen som vi tjener penger på. Dette hadde signalisert at retningslinjene faktisk fungerer. At det ikke er hipp som happ hvor vi investerer penger, men heller økonomiske strategier basert på mer helhetlige vurderinger som bestemmer hvor vi plasserer sparepengene våre. Det er ikke vanskelig å se i hvilken retning vi bør gå.