Boligpolitikk er en viktig del av den brede velferdspolitikken, og boligforsyning et politisk ansvar.
Dagsavisen har rett i sin analyse av boligpolitikken 2.8. Å overlate alt til markedet er en resept som ikke fungerer. Det er også riktig at boligpolitikk ikke har fått nødvendig oppmerksomhet, på Stortinget og i kommunene. Avisen utfordrer Arbeiderpartiet. Det er en utfordring vi er beredt til å ta. Boligpolitikk er en viktig del av den brede velferdspolitikken, og boligforsyning et politisk ansvar.
Alle skal kunne bo trygt og godt. Utviklingen i boligmarkedet gir grunn til uro. Befolkningsvekst, kjøpekraft, god tilgang på kreditt og redusert bygging har gitt økte boligpriser. Det er blitt vanskeligere å etablere seg og grunn til å frykte at flere kan få en uakseptabel bosituasjon. I tillegg har mange pådratt seg for store boliglån. OECD har påpekt at norske husstander er sårbare for små rentesvingninger.
Dagsavisen etterlyser «sosial boligpolitikk». Vi forstår dette som mer enn boligsosialt arbeid rettet mot vanskeligstilte. Regjeringen har økt bostøtten, slik at 50.000 nye husstander kan ha krav på støtte. Det gis startlån til flere ungdom og vanskeligstilte enn tidligere. Og norske kommuner har bygd flere sosialboliger, nylig passerte vi 100.000 i Norge. Innsatsen rettet mot vanskeligstilte må opprettholdes. Men om vi skal unngå at behovene øker, må vi også legge til rette for bygging av flere boliger for folk flest.
Verken skattekutt eller skatteskjerpelser gir flere et sted å bo. Det finnes ingen snarveier. Den politiske hovedutfordringen er like enkel som den er vanskelig: Å bygge flere boliger. Det er den aller viktigste delen av en virkelig sosial boligpolitikk. Det årlige behovet for nye boliger er beregnet til ca. 38.000. I 2010 ble det bygd 21.000, i 2011 var tallet 28.000. At det bygges mer, er bra. Men det er ikke nok.
I Klimaforliket slås det fast at veksten i antall reiser i storbyområdene må skje kollektivt, på sykkel og til fots. Stortinget ber regjeringen fremme forslag om rask framdrift av Inter City i østlandsområdet. Dette er klimapolitikk, men det er også boligpolitikk. Skinnegående kollektivløsninger og regional planlegging er en del av svaret på boligutfordringene. Distriktspolitikk et annen.
Nylig fremmet regjeringen forslag om å gjøre det enklere å bygge på egen eiendom. Det er et viktig forenklingstiltak som reduserer antall byggesaker med 30 prosent. Iherdige påstander fra enkelte aktører i byggebransjen til tross: Det er ikke offentlige krav og byggekostnader som driver boligprisene. Prisene øker like mye for eldre boliger som for nye. Prisene varierer mellom steder der kostnadene er de samme. Over tid har prisene økt mye mer enn kostnadene. Det er likevel behov for forenkling som kan gi mindre tid, penger og byråkrati i byggesaksbehandlingen.
Boligutvalget vil også styrke Husbankens rolle i den brede boligpolitikken. Husbanken kan og må bidra til at det bygges mer utenfor det kommersielle markedet: omsorgsboliger, utleieboliger, leie-til-eie-boliger for ungdom. I tillegg må det bygges flere studentboliger. Da regjeringen tok over i 2005, ble tilskuddet til studentboliger økt slik at antallet i 2006 var nesten tre ganger mer enn året før. Hvert år siden er det bygget 1.000 nye studentboliger. Nå mener vi det er riktig å øke til 2.000.
Mens norsk næringsliv ellers har blitt stadig mer produktivt, peker kurvene for byggebransjen nedover. Fallende produktivitet gir unødig høye byggekostnader. Av hensyn til næringen og boligkjøpere er det en utvikling som må snus.
Dagsavisen påpeker at Høyre har styrt Oslo i mange år og har ansvaret for feilslått boligpolitikk i hovedstaden. På boligområdet er Høyre ikke et opposisjonsparti: Partiet har ansvaret for kommunale boliger, reguleringsplaner, byggesaksbehandling og tomtepolitikk i mange av de kommunene der utfordringene er størst. På Fornebu har Bærum Høyre hindret bygging av flere tusen boliger. Staten kan gjøre mye, men kommunene må ta sin del av ansvaret.
Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag.