Venstresidens skepsis til kommersielle foretak bør problematiseres.
I forrige uke startet et kappløp på den radikale venstresiden. Partileder Audun Lysbakken var endelig tilbake fra pappaperm-kombinert-med-ferie og flesket i Klassekampen til med et kombinert løfte og trussel: SV vil bekjempe profittbaserte aktører på alle velferdsområder. Rødts partileder, Bjørnar Moxnes, tok umiddelbart opp hansken. Rødt vil ha et totalt forbud mot profitt på absolutt alle velferdssektorer.
Det er to antagelser som ligger under venstresidens skepsis til kommersielle foretak. Ett argument har lite for seg, det andre kan det derimot være noe hold i.
Den første antagelsen er at profitt er usosialt. Èn ting er at det vel er bedre å drive med overskudd enn underskudd, men langt viktigere er profittens funksjon. Den kan reinvesteres enten i eget selskap eller i andre, nye selskaper. Ja, en del går også i utbytte (og noe til rikfolks forbruk), men den sosiale funksjonen til profitt er at den tar penger fra lønnsomme sektorer og over i nye sektorer. Noen hevder derfor at profitt bare er galt på velferdsområdet fordi dette er varer og tjenester folk er avhengige av. Jeg nøyer meg med å slå fast at ingen har foreslått å statliggjøre all matproduksjon- og salg i Norge. Folk kan leve uten barnehageplasser, men ikke uten mat.
Den andre antagelsen er at kommersielle selskaper per definisjon vil levere dårligere tjenester enn det offentlige. Kronargumentet er at deler av midlene må gå til eierne. Det er et veldig statisk syn på virksomhetsdrift, og hvis det var sant ville den logiske implikasjonen være at vi kan spare milliarder av kroner på å la staten drive absolutt alt i samfunnet. Jeg skal la den radikale venstresiden tenke over hvorfor dette ikke har vært tilfelle historisk sett. Men det er tilsvarende feil at private per definisjon må levere bedre tjeneste enn det offentlige, slik noen på høyresiden tror. Det å bruke offentlige midler på kvasimonopoler - som mange offentlige tilbud der det er mangel på kapasitet i realiteten er - er heller ikke uten problemer. Det er ofte konkurranse som må til for å skjerpe markedsaktører, og på mange offentlige områder er ikke konkurransen reell. Konklusjonen? Venstresiden forsøk på ideologisk motiverte forbud er den dårlig ide, men som all annen politikk har konkurranseutsetting og privatisering også potensielle svakheter. Så enkelt og så vanskelig er det.
PS: For en god problematisering av markedstekning anbefales Michael Sandels nye bok What money can’t buy - the moral limits of markets.
Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag.
[...]
Innlegget er også merket med:
Blåmandag