I denne saken har den juridiske myndighet fokusert på ytringsfrihetens bruksområder framfor å se saksforholdet. Den -dogmatisk misforståtte- fragmentering av loven fører til benektelse av ytringsfrihetens avgrensing.

Ytringer som overskrider lovens grenser, blir ukritisk sugd inn i en juridisk dogmatisme med dobbel konsekvens; dramatikken i ytringen tildekkes- og lovens innhold-hvilende i seg selv- knyttes utelukkende til ideen om ytringsfrihet, ikke personens ytringsansvar.

Dette betyr - kort sammenfattet- at lovens innhold og terminologi må svare til lovens mening: å verne mennesket mot eksterne og interne trusler. Uten denne konsekvens ender vi opp med et dogmatisk system, som ikke nytter fordi grunnlaget svikter. Lovens utgangspunkt stilles helt på hodet.

Personen og loven forblir fullstendig fremmed for hverandre.

Ønsker Dagsavisens redaktør å forby alle typer ekstreme offentlige ytringer, herunder ekstreme ytringer fremsatt rundt lunsjbordet på en arbeidsplass eller på en pub? Innfører vi i så fall ikke en politistat?

Enhver må være ansvarlig for hva man har ut av seg! Oppfordring til drap hører så absolutt til det man bør kunne straffes for! Også fordekt oppfordring til forfølgelse og drap bør kunne tiltales som krininalitet!

Straff er ikke egnet til å opplyse mennesket. Samtale må til for at den andre forstår konsekvensen av handlingene sine.

Jeg er helt enig med Heidi Staksets utsagn ovenfor. Det viktigste er å opplyse. Men det er ikke mulig å opplyse viss en lar humla suse. Straff kan også være en sovepute. Det er jeg innforstått med. En må bry seg om hverandre. Også de som blir straffet. Men straff er nødvendig når noen foretrekker å gjøre det som er galt. Ellers vil en aldri få dem i tale. Og en risikerer å bygge opp et hat mot de som ikke blir straffet som kan få fatale konsekvenser.

En kan sette rammer som beskytter mennesket- mot seg selv og andre. Det er ikke straff, men ansvar. Deretter hjelpe.

Om omverdenen føler hat dersom andre ikke blir straffet, da har de et uforløst hat i seg som må bearbeides.

Hva er det? Hvordan vil du konkretisere disse rammene?

For det første er det nødvendig å sette klare rammer i loven, slik jeg poengterte i min første kommentar.

For det andre sette rammer i form av behandling/ restitusjon. Dette er omfattende og nødvendig.

Debatten rundt ytringer fyker frem og tilbake- og det er bra. Verden er dessverre ikke slik mange tror dvs at vi kan la "Humla suse" og tro at alle mennesker kan "snakkes til rette" Vi har heldigvis en rettstat og et demokrati som beskytter individet og straffer individet når det trengs. Men, vi kan selvsagt ønske at verden er full av "blomster" som vokser vilt og ikke kan lukes. For at blomsterenga skal bli fin, må ugraset lukes bort - slik er det også med oss i et demokratisk land. Frihet i pressen er vel og bra, men friheten og det frie ord har sin pris selv om enkelte ønsker en "klapp på skuldra" i stedet for å måtte stå inne for sine utsagn og gjerninger. Et slikt samfunn blir "ulevelig" og anarkiet vil råde! Er det slik vi vil ha det i et flott samfunn som det norske??