Det er mye å tjene når man tenker som en blåruss og ikke som en ansvarlig politiker.

Den liberale tenketanken Civita har utgitt en rapport der det hevdes at Norge vil kunne spare 4 milliarder kroner årlig på å halvere antall kommuner. Rapporten er typisk nok ført i pennen av tidligere FpU-leder Ove Vanebo. Han har plukket poenger fra allerede eksisterende undersøkelser for å bevise at det er stordriftsfordeler å hente ved å slå sammen kommuner.

Etter forfatterens mening kan man spare penger ved å bygge større og bedre sykehjem og samordne barnehageplasser. Dessuten er det penger å tjene på at det blir færre kommunepolitikere, ordførere og rådmenn. I samme slengen kunne han ha nevnt at det også er penger å tjene på å flytte folk fra utkanten til sentrum. Da kunne Norge ha sluppet å bygge ut helse- og skolevesen i distriktene og veier som man ikke lenger trenger. I det hele tatt er det mye å tjene når man tenker som en blåruss og ikke som en ansvarlig politiker.

Diskusjonen om kommunesammenslåinger har dukket opp med jevne mellomrom i hele etterkrigstida. Til tross for at kommunalforskningen gang på gang har slått fast at det er tvilsomt om det er samfunnsøkonomisk lønnsomt å tvangssammenslutte kommuner, har høyresiden hele tida påstått det motsatte. Størst er ikke alltid best og det mest lønnsomme. Det er bare å se på den feilslåtte sykehusfusjonen i Oslo for å få bekreftet det.

Kommunepolitikk er mer enn økonomi. Kommunene er grunnmuren i det norske samfunnet. Den norske samfunnsmodellen består i hovedsak av en stor og moderne stat og 429 store og små kommuner. Vår styreform bygger på at folk engasjerer seg. I mer enn 150 år har det lokale selvstyret vært en bærebjelke i demokratiet. Hvis det svekkes, forvitrer folkestyret.

Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag.