Blir de økonomiske problemene skjøvet foran oss? Er tiden kommet da samfunnet bør ta tilbake kontrollen over finansmarkedene?
Den økonomiske krisen i EU og USA er ikke over, snarere tvert imot. Det kan virke som at politikerne fortsetter å skyve problemene foran seg – basert på økt statsgjeld – og lånte midler. Det vi er vitne til, er politikere som er mer opptatt av å redde finansinstitusjoner – gjennom å kutte i velferdssystemer/ offentlige utgifter enn omtaken for resten av befolkningene/ samfunnet – som politikerne også skal representere? Vi er vitne til politikere som er forholdsvis passive i forhold til arbeidsledighet og fattigdom – og hvor ungdomsledigheten er oppe i hele 50 % mange steder. Denne utviklingen kan ikke leve over særlig lang tid!
Det kan virke som om politikerne ikke tør ta opp de viktige diskusjonene om finansutviklingen genrelt og hvilket innhold fremtidssamfunnet skal ha. Kanskje har politikerne overlatt så mye makt til kapitalinteressene at de står handlingslammet tilbake? Når vi er vitne til at familier kastes ut av sin hjem – ut på gaten i flere land - fordi de ikke har jobb og inntekt på den ene siden, og på den andre siden ser at de rike tjener mer penger enn noen gang (skor seg på finans- og gjeldskrisene), så finnes det en grense for hvor langt den strikken kan strekkes i land med såkalt demokratisk styresett.
Saken er uomtvistelig – den økonomiske krisen er skapt med viten og vilje – for det er vel ikke et oppegående menneske som tror at et samfunn kan leve i evigheter gjennom å øke statsunderskuddene/ forgjeldede skattebetalere - med lånte midler?
Skatte- og avgiftslettepolitikken som er blitt ført – først og fremst til fordel for de rike – har den konsekvens at det skje noe med finansieringen av det offentlige forbruk. Det har ikke politikerne gjort slik de burde! Det politikerne har gjort er å forsøke å skjule virkningene av skatte- og avgiftslettelsene ved å øke statsunderskuddene og oppta lån, og dels ved å øke egenandeler og ulike gebyrer. Virkningene av skatte- og avgiftslettelsene er også forsøkt skjult gjennom å selge (privatisere) offentlige eiendommer og verdier på billigsalg til – ofte – kyniske spekulanter.
Finanskrisene på Island, USA og i EU har først og fremst sin årsak i avreguleringer innenfor finansmarkedene (fravær av demokratisk styring og kontroll) – og gjennom at finansinstitusjonene har gitt store private lån til mer ller mindre ukritisk spekulasjon (ikke minst til boligspekulasjon). Investeringer i nye virksomheter/ arbeidsplasser har vært for lave sett i forhold til grådighetskulturen – dvs trangen etter å ta ut store fortjenester og utbytter for dem som har hatt muligheter til det – på bekostning av ny verdiskapning. Resultatet er at det har oppstått økte forskjeller, økt arbeidsledighet og økt fattigdom. Det er med andre ord oppstått en gedigen ubalanse i fordelingspolitikken mellom kapitaleierne og de som skaper verdiene (arbeidstakerne).
I Norge opplevde vi at Bondevik II-regjeringen (med støtte fra Fremskrittspartiet) flyttet på tilsynsmyndighetene geografisk, vel vitende om at det ville svekke kompetansen og kontrollen på å være optimalt effektive på sine kontrollfunksjoner (i hvert fall over noe tid). I tillegg opplevde vi at Bondevik II-regjeringen kuttet i bevilgningene til tilsynstjenestene i sine budsjetter.
Ikke nok med det, Bondevik II-regjeringen, ”privatiserte” Norges bank, gjennom å fjerne all demokratisk styring og kontroll – dvs de folkevalgte ble fjernet fra bankens styre I tillegg ble mange av finansreguleringsmekanismene fjernet med EU og USA som forbilde.
Den gangen Postbanken ble opprettet, var en av hensiktene at den offentlige forvaltningen skulle eie en bank med det formål å kunne være med på å styre bankenes - først og fremst rentepolitikk – men også utlånspolitikk gjennom demokratisk styring og kontroll.
Bondevik II-regjeringen ”privatiserte” Postbanken gjennom AS-ifisere den. ”Privatisert” i betydningen av at ”private” personer kom inn i bankens styrer – uten å ha noen demokratiske vedtak og beslutninger om hvordan banken skal forvaltes. Selv om statsråden på papiret er ”generelaforsamlingen” i offentlige ASer – skal det virkelig mot til å gå imot vedtak som de ”private” styrene fatter.
Stoltenberg II og Stoltenberg III-regjeringen har i dag latt DNB få kontrollen over Postbanken. Man kan vel si det slik at DNB har fått en bank av den norske stat mer eller mindre vederlagsfritt. Men slik er markedsliberalismen – alle offentlige eiendommer og verdier skal privatiseres på billigst mulig måte til storkapitalen.
Norske politikere har dermed avskrevet alle sine viktigste muligheter til å styre finansmarkedene og rentepolitikken i Norge – utenom den muligheten som ligger i at myndighetene nasjonalisere bankene igjen.
Mens veksten i nye arbeidsplasser/ investeringer for fremtiden avtar i mange vestlige land, ser vi at det motsatte skjer i land som eksempelvis Kina, India, Russland m.fl – dog i varierende grad. Det fremkom nylig eksempelvis - at USA skylder Kina 7 345 mrd kroner – noe som viser hvor sterkt blant annet Kina står økonomisk i dag i andre land.
Løsningen på finans- og gjeldskrisene i EU og USA (og hvor også de politiske krisene er i ferd å bre om seg) er at statene (politikerne) tar kontrollen over finans- og valutamarkedene tilbake og innfører restriksjoner igjen! De offentlige midlene må i langt større kanaliseres til skape arbeidsplasser og vekst fremfor å redde banker fra konkurs. I det ligger det at offentlige myndigheter, fagforeningene og arbeidsgiverne – gjennom demokratiske beslutninger/ forankringer – må gjenreise veksten og økonomien i fellsskap – og gjennom felles løsninger som alle har et ”eierforhold” til (mer demokrati).
En av de store utfordringene i EU i dag, er at innstramninger i lønninger og velferd skjer uten forankring i befolkningen og demokratiske beslutninger. Her har verden mye å lære av prosessene på Island med å gjenoppbygge landet etter sin finans- og gjeldskrise! Verden trenger mer fellesskap og fellesskapsløninger – mindre markedsliberalisme og høyrepolitikk!
Det er nå en gang slik at finansmarkedenes makt verken er eller vil bli større enn den politikerne (demokratiet) tillater at den får! Politikerne må våge å ta tilbake demokratisk styring, kontroll og revisjon! Det gjelder også i Norge!